Vi valgte å hanke inn en fotograf  til å følge oss  hele dagen i bryllupet for å fange de mange magiske øyeblikkene som oppstod. (Altså, ta nærbilder av all form for snørr og tårer.) Man kan jo kanskje spørre seg selv hvorfor vi satte det som en stor post på budsjettet når vi ellers la vekt på at utgiftene ikke skulle bli alt for høye. For min del finnes det et ganske enkelt og visuelt svar på det spørsmålet. Til vanlig når noen tar fram et kamera ser jeg omtrent sånn ut:

Mens når Lene tar bilder av meg blir resultatet som regel et ganske annet:

How’re you doin’? Yep. Derav fotograf-posten i budsjettet. På bildene fra den dagen ville jeg være sikret bilder som til evig tid skal minne Skjeggen på hvor avsindig heldig han er, spesielt på tidlige morninger hvor jeg kanskje ikke ser helt sånn ut. Og som vanlig når Lene tar bilder ble vi ikke skuffet. Men det er en historie til et annet blogginnlegg, hovedpoenget i dette innlegget er at Lene makes shit look good. Og selvfølgelig poste et bilde av meg hvor jeg er shit that looks good. Og det trenger man av og til på regntunge dager som ellers bare består av organisasjonsteori.

I tilfelle det var noen som ikke fikk det med seg: Lene, folkens!