comment 0

BE aggressive.


Trampstamp-spotting.

Jeg har en tendens til å jobbe defensivt når jeg sparrer. Det er er kanskje ikke noe galt i det, men det tar meg ikke til de helt store høydene heller. Hva er vitsen med å ikke bli dratt ut når du har tapt på poeng for lenge siden liksom? Og du vet at det er på tide å tenke anderledes når du klarer å komme deg på topp og ender med å tenke «hva pokker gjør jeg nå da?» istedenfor «ahahahahahahaa verdensherredømme!». I min erfaring tar det ikke mer enn to sekunder med «hvilken hånd skal hvor??» før øyblikket er over og jeg er på vei inn i en eller annen situasjon jeg ikke helt har kontroll over igjen. I går hadde jeg en ganske fin side control, og langt baki hodet mitt var det en opphisset stemme som ropte «choke! CHOKE!». Og jeg røsket tak i en gi med en hånd, kikket på den andre hånden og tenkte for meg selv at den var grådig lik den første hånden, egentlig. Men plassen den første hånden holdt i var opptatt, og jeg klarte ikke å bestemme meg for om den første hånden satt feil og hvor hånd nummer to hørte hjemme igjen. Story of my life i sparring, men det er vel derfor det heter «trening» og ikke «oppvisning». Og så har vi den evige retningsdysleksien min da. Det er alltid like kjekt når det står en ivrig kar og roper «Hip escape til venste! hip escape til venstre!» og jeg jobber for harde livet for å gjøre akkurat det, for så å høre «NEI!! Andre veien!».  Jeg har to venstresider jeg, da er det ikke så lett å vite hvilken av dem jeg skal til. Det hadde nok kanskje vært lettere om noen bare fortalte meg hvilken renting rumpa min skal peke, for den vet jeg for det meste hvor jeg har.

Men jeg tror faktisk at den peker i riktig retning mye oftere enn det den pleide å gjøre før, hurra! Og den lille sadisten inni meg har også begynt å få sansen for timinutters sparringsrunder, av en eller annen grunn. Jeg tror det er fordi dovendyret som bor rett ved siden av sadisten inni meg ikke får mulighet til å ta over styringen i det hele tatt da. Sammen med sofapoteten vinner det nemlig overraskende mange avstemninger når avgjørelser blir tatt i hodet mitt.

Nok om det. Jeg har tenkt å drikke enda en kopp kaffe, og så late som om jeg er våken når neste treningsøkt begynner. Det spiller egentlig ingen rolle, om jeg ikke har klart det til da så er jeg helt sikker på at noen har barmhjertighet nok til å gi meg en skikkelig oppvåkning der. De er greie sånn!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s