Jeg hadde egentlig tenkt å vente med å poste bilder fra fotografen (mulig jeg har nevnt Lene i et tidligere innlegg?) til takkekortene var sendt av gårde. Men jeg har jo ikke tålmodighet til sånt. Jeg har ventet lenge nok allerede synes jeg, og siden takkekortene i alle fall er kommet til oss er det vel godt nok vel?

Sløret ble ferdig i god tid. Her fester jeg de siste trådene mens Mia gjør sånne magiske ting med håret mitt. Krøller og slikt. Dunno how they do it! For ikke å snakke om sminken.

Når jeg gjør det selv ser jeg litt ut som en indianer. Mens Merete klasket på litt her og litt der og plutselig så jeg ut som en slik en fotomodell ellerno.

Her er meg i bunad.

Nei, vent, det er søsteren min. Lett feil å gjøre, vi ligner jo ganske mye bortsett fra at hun fikk den kule hårfargen. Vi kom oss til kirken i alle fall, og alt gikk ganske smertefritt. Bortsett fra at halternecken på kjolen løsnet fullstendig akkurat i det jeg skulle gå inn i kirken, og det var noen paniske sekunder før vi fikk festet den igjen. Hempene satt ikke helt som de skulle, så den var fortsatt ganske laus – og det er helt klart derfor jeg ser ut som om jeg holder pusten av og til. Det ville vært flaut om hele kjolen plutselig falt av liksom!

«Si ja da! Pretty please, with a sugar on top and a sheltie!»

Ingen stakk av, ingen svarte feil. Jeg mener at det da må kunne regnes som en suksess, ja? I tillegg samarbeidet kjolen og holdt seg anstendig hele veien. Og etter vielesen var det en barmhjertig sjel som bare moste hempene sammen så de aldri kan løsne igjen.

Jeg sier bare; flink, FLINK fotograf. For ikke å snakke om flink frisør og makeupartist. Det ble jo seende ganske bra ut til slutt! Og det beste er at vi har fått en utrolig mengde bilder som bare er dødsfine.

BUNNYEARS!!

Kanskje jeg skulle leid inn en fotograf på daglig basis? Jeg har jo lenge tenkt på å leie inn en gjeng som bare skal stå rundtomkring og applaudere for meg når jeg går forbi. Det er jo ikke noe i veien for å innlemme en fotograf inn i det budsjettet? Eller kanskje jeg skal vente til jeg er ferdig utdannet vernepleier først, da begynner man jo å få råd til sånt. Gjør man ikke?

Nå er jeg muligens ferdig med å mase om dette bryllupet, i alle fall for en stund. Det er jo kanskje «old news» nå. Men den beste dagen hadde vi sammen med de aller beste folkene, så siden jeg først er i gang må vi benytte sjansen til å takke alle som gjorde dagen perfekt.

Greit, greit, nok kliss!