Busskjøring i Frydenbølien er litt russisk rullett. Jeg pleier alltid å være på stoppet i god tid fordi jeg har fobi mot å miste bussen, men i dag var jeg der bare et par minutter før. Og da vet jeg at enten har jeg mistet bussen fordi den gikk for tidlig, ellers så må jeg vente ti minutter fordi den er for sein. Det kan også hende at den kommer på tiden. Eller at den bussen som kommer på tiden er den forrige bussen som er ti minutter forsinket, og så kommer det to samtidig. Den ene stappfull, og den andre helt tom fordi den forrige stjal alle passasjerende. Og det er jammen et litt provoserende syn for en stakkar som har stått ute i ti minutter for lenge og ventet – nesten like provoserende som at bussen kommer tre sekunder etter at du har gitt opp å vente på den. Da er du selvfølgelig fire skritt for langt fra stoppet til å kunne hoppe på den igjen.

Og busstidene? They´re more like guidelines anyway! Akkurat som de der trafikkskiltene som står over alt.

Parkering forbudt-ish.

Man må vel ikke følge alle av dem, må man vel? Alle vet jo at ingen leser det som står på skilt uansett. Spesielt de som forteller deg hva du ikke får lov til å gjøre! Men tierbussen altså. Det som er festlig er at de siste ti gangene jeg har skullet ta bussen fra byen og hjem har jeg slumpet til å komme til busstoppet akkurat i det bussen når dit også. Den første gangen det skjer er en gledelig overraskelse, mens alt over tre ganger begynner å bli en vane. Det kommer til å gi meg en skikkelig nedtur den gangen det uunngåelige skjer og jeg akkurat mister den – og det kommer jo til å skje. For man mister jo alltid en buss. Og godt er egentlig det, for da kan man stå der i duskregnet og klandre bussene for at man kommer for seint, at oppvasken ikke er tatt, at bikkjene spyr og man ikke har lest til eksamen og generelt sett alt man egentlig burde tatt på sin egen kappe men ikke har lyst til å ta og føle på.

Det var tierbussen sin skyld. Og takk og pris for det, ellers hadde jeg måttet revurdere min intelligens.