Jeg har kjøpt meg ny sykkel. Jeg hadde en fin sykkel i fjor, som gikk både framover og bakover og stoppet sånn innimellom når jeg syntes det passet. Dessverre valgte sykkelen å forlate meg, en vakker morgen åpnet jeg døren til sykkelboden og fant ut at sykkelen rett og slett hadde dratt sin vei. Alene, på vei mot nye horisonter med mennesker jeg ikke kjenner. Jeg vet ikke om den dro sin vei på impuls eller om den hadde et forhold med noen andre bak ryggen min. Men det forandrer egentlig ingenting, den dro sin vei, og jeg måtte leve videre som fotgjenger. Eller, måtte og måtte. Jeg har en sykkel til egentlig, men den har bare syv gir og jeg er alt for lat til å sykle med syv gir. Den er fin og blomstrete og har kurv på styret, jeg har tenkt å omplassere den om jeg finner en person som kan gi den et godt hjem.

Nuvel, sykkel altså. En slik en hybrid. En skinnende hvit Merida, med skjermer både foran og bak så jeg ikke har søle i fjeset eller rompa når jeg er ferdig med å sykle. Jeg har skrudd på skjermene selv. Den snille mannen på xxl tilbød seg å gjøre det for meg, men da måtte han ha sykkelen over natten – og det har jeg da virkelig ikke tålmodighet til! Han fikk det til å høres akkurat vanskelig nok ut til at jeg tenkte at Skjeggen måtte hjelpe, men det viste å ikke helt medføre riktighet. Skjermene festes med en skrue per skjerm. Seriøst, mannen, hvor håpløs så jeg egentlig ut?? Jeg er ikke ingeniør altså, men to usle skruer skal jeg da klare. Og det gjorde jeg. Ble så fint at. Xxl-mannen ville selge meg ekstrautstyr også, lykter og sånt – og det er jo faktisk påbudt og kan bli dyrt om man ikke har. Men jeg hadde jo lykt! Jeg kjøpte lykt til den utro forrige sykkelen, jeg bare rakk aldri å feste den før den stakk sin vei. Sykkelen altså, ikke lykten. Riktignok hadde den nå ligget i ro i et års tid, men den hadde jo aldri vært brukt så egentlig var den helt ny.

Tenkte jeg. Og puttet inn batteriene, trykket på knappen og ble stående og forbanne mørket. For der var det ikke et eneste lysglimt. «Firstpricebatterier», tenkte jeg, og testet et annet par uten bedre resultater. Jeg flyttet på dem, testet noen fra en helt uåpnet pakke og ristet hele lykten i sinne – men ingenting hjalp. Jeg hadde egentlig gitt opp, men tenkte at jeg skulle la Skjeggen se på det siden han tross alt er ingeniør. Så da han kom hjem fra jobb presenterte jeg problemet for ham, skrudde av batterilokket igjen og.. festet meg ved et lite bilde på innsiden av lokket.

Oooh.. Fire aa batterier? Jeg tok ut batteriholderen og snudde den – og der var det jammen plass til to batterier til. Og vil du tro det, når de to kom på plass lyste lykten så pent som bare det! Det kunne de jo sagt med en gang da, ikke gjemt informasjonen på en så lite tilgjengelig plass. Hvem ser på bildene liksom? Det må være et blinkende neonskilt, minst!

Greit, så har jeg sykkel og lykt på plass, jeg har til og med ringeklokke – og siden den dagen jeg kjøpte sykkelen har det plaskregnet som om det var dommedag. Kjekke sykkelforhold, ikke sant? Vel, det er Bergen og det er høst, og om man ikke vil bevege seg når det regner i Bergen kommer man ingen plass. Og heldigvis er jeg ikke laget av kjeks.