Mordersneglene har omringet oss og gjør det umulig å gå ut. Jeg stakk hodet ut i gangen tidligere, og da satt det en på døren og forsøkte å finne svakheter i glasset. Jeg har ikke våget å kikke ut etter det for å ikke oppmuntre den til å fortsette. Om den ikke tror at det er noen her inne, så går den kanskje sin vei igjen og tar med seg alle vennene sine? Jeg håper i alle fall det, for det begynner å bli tomt for dopapir og sjokolade. Alternativet vårt er å vente til det regner nok til at vannstanden blir så høy at vi kan sende ut flaskepost med rop om hjelp. Kan snegler svømme forresten? Hvis ikke kunne vi jo bare svømt vekk, med mindre det var masse hai rundt. Kanskje noen kan få litt fyr på polene så vannstanden stiger litt raskere?

Greit, så er det kanskje litt overdrevet. Det føles gjerne som trettifem dager, men sannheten er vel heller at det er mer trettifem minutter siden siste butikkraid. Men trettifem minutter med eksamenslesing teller for det tidobbelte, minst! Spesielt når konsentrasjonen midlertidig har forlatt meg og alt jeg klarer å tenke når jeg ser boken er «hey, pen rosa-nyanse jeg har farget denne siden i dah!».

På den lyse siden: Nå har bilen full tank, ja. Jeg har funnet ut hvordan man åpner bensinlokket, nemlig, det var som jeg ante bare smertefullt enkelt:

Man går ut av bilen og trykker på den ene siden av bensinlokket og vips så er den åpen. Ja, jeg følte meg ikke teit da jeg fant ut det i alle fall! Til mitt forsvar, denne bilen har automatisk sånn omtrent alt. Seteinnstillinger, nakkepute, setehøyde, ratt, vindusviskere – hvem kunne ant at bensinlokket var så lite fancy? Ikke jeg i alle fall.

Og med dette har jeg tenkt å vende tilbake til boken og håpe at jeg klarer å trykke inn noe som gjør at jeg kan gå i dyben i noe i alle fall, i morgen. Om noen utenfor the Matrix tilfeldigvis skulle lese dette så ville jeg ikke hatt noe imot en plugg med direkteopplastet kunnskap, klar til utspying! Jeg er ikke en rebell som vil ut av the Matris, jeg er bare lat og vil ikke lese mer jeg.

Nuvel. Takk for meg. Og takk for at det har vært den våteste septemberen på syv år her. La oss håpe oktober følger samme stilen, så blir det reint og fint.