Jeg hører mye snakk om hvor sint folk er i trafikken. Road-rage og slikt, det høres ikke behagelig ut i det hele tatt. Selv er jeg til tider litt småhissig, og jeg hadde en tanke om at det gjerne ikke var den beste personlige egenskapen da jeg selv ble trafikkant for noen uker siden – men det viser seg at kjøring er unntaket fra den regelen. Jeg eier ikke road-rage. Jeg synes køkjøring er helt greit, avslappende – spesielt om man har god musikk eller et godt radioprogram. P3-morgen for eksempel, man kan ikke være gretten når man hører på det. De høres så snille og blide ut at man bare må like livet bittelittegrann. Eller Radioresepsjonen. Det er litt vanskelig å kjøre i gang et heftig road-rage når du allerede holder på å fnise så det kommer kaffe ut av nesen. (Eller ville gjort, om man var så vågal å drikke kaffe mens man kjørte).

Nei, jeg loffer nå langs veien, sitter behagelig i et mykt sete og lager luker for de stakkarene som gjerne vil inn på veien men ikke får det til fordi alle har det så himla travelt. Det er så idyllisk at jeg nesten blir litt sjøsyk. Nynner gjør jeg også, jeg er litt som rushtrafikkens Snøhvit.

Men dette blir gjerne et litt unyansert bilde av meg selv. Jeg har jo i det siste kommet fram til at jeg faktisk liker morninger og har nesten sluttet fullstendig med å være morgengretten, så jeg har jo et godt grunnlag allerede når jeg beveger meg ut i morgenrushet. Det kan kanskje nevnes at jeg trivdes ganske greit sist jeg stod i stampe kø i ettermiddagsrushet, men da bør jeg vel også nevne at det virker som om den sinnsstemningen er brukt helt opp når kvelden kommer. Jeg er i utgangspunktet blid og glad da også, det skal bare litt mindre til før jeg går over i Hulk-smash-mentalitet. Om jeg setter sekken ned på feil plass i gangen for eksempel, eller om det tar tre og et halvt sekund lenger å gå fra bilen til døren. Da vet jeg uten tvil at jeg burde ha lagt meg for omtrent ti minutter siden.

Men fram til det? Chill. Road – chill. Helt om dagen, helt ubrukelig om natten!