Morgenturene mine gir meg ikke bare morgentrim, men også det fantastiske synet av Bergen som våkner så smått. Og det er fryktelig synd at det er så mange som sover eller løper til jobb og ikke får sett bylysene gløde som lava i mørket. Jeg blir nesten poetisk jeg! Og jeg har forsøkt å ta bilde av det før en gang, men da var jeg mest opptatt av trollene som kanskje kunne befinne seg i skogen min. Det var ikke så vellykket. Derfor slepte jeg meg ut av sengen for å jakte mørket fra en fjelltopp og satse på at det skulle gå bedre denne gangen.

Jeg stod opp mens det fortsatt var mørkt og sprang ut i skogen. Første feilberegning: Det var mørkt da jeg stod opp, men hovedpoenget er vel kanskje å stå opp på et tidspunkt hvor det fortsatt er mørkt når man når toppen. Da jeg nådde toppen var det begynt å bli lyst, darnit! Der var det løpet kjørt, drittsol. Det går jo an å stå opp tidligere i morgen selvfølgelig, men hvor ofte er det egentlig oppholdsvær i Bergen? Sjansen for at det skjer i morgen også er vel slank til ingen. Grumf. Men, her er i all fall Bergen, slit’an!

Og så fortsatte pelsene og jeg turen videre ned mot frokosten i fred og fordragelighet. Et stykke i alle fall, helt til jeg mistet en hund. Nixen forsvant i en busk, og hun som hadde kommet perfekt på innkallinger hele turen var plutselig ikke å se. Heldigvis var hun ikke langt unna, jeg gikk igjennom samme busken og der stod hun med nesen i bakken og ignorerte meg totalt. (Av og till tror jeg hun driver med shaping, hun også. Ignorer uønsket atferd ogsåvidere.) Jeg tok det som et klart tegn på at det var båndtid, og var akkurat i ferd med å klipse det på da busken bak meg plutselig sa «God morgen!».

Jeg skvatt. Og når jeg skvetter skriker jeg, høyt. Vi spoler tilbake dette scenarioet og zoomer litt ut. Da ser vi følgende: To personer som ligger i hver sin sovepose og sover, en hund som eter bark og en eier. Meg altså. Den ene soveposepersonen har våknet, løfter hodet og kikker på meg.

Soveposeperson 1:»God morgen!»
Meg: «VRÆÆÆÆL!»
Soveposeperson 2, våkner brått: «VRÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆL!»
Hundene:»VOVOVOVOVOVOVV»

Hva skjer med at folk sover i skogen min a? Jeg kan på en måte forstå det, det må være herlig å våkne til skogens dype, stille ro. Bare synd de ikke tok meg med i den regningen, det finnes ikke noe stille og diskret ved meg.

Nuvel. Det er en ny dag med uante muligheter, og jeg er helt sikker på at jeg ikke kommer til å gripe en eneste en av dem – men være såre fornøyd med tilværelsen likevel. Dah dah dah dah daaaah I’m loving it.