Skogen lå mørk som den mørkeste natt, men morgengryet var på vei til å banke på døren. Nattens herskere hadde begynt å gjespe så smått og se seg om etter en plass å sove for dagen, og morgenfuglene var på vei til å våkne. Skogen lå stille og tilsynelatende tom, bortsett fra en enslig Havku som tok seg fram mellom grenene. Havkuer er normalt ikke nattaktive men de er kjent for å sette pris på skogen i morgentimene, når den er tom for andre forstyrrelser. Fram mellom trærne gikk det, på steder ingen stier enda har blitt tråkket. Havkuer er heller ikke kjent for å ha veldig god stedssans, men selv en Havku går seg ikke bort i en skog den har tråkket siden tidenes morgen. Den så kanskje ensom ut, men Havkuen var ikke alene. Innimellom kunne man skimte Følgesvennene som grå skygger, streifende inn og ut mellom busker og trær. Og det var et fellesskap der, selv om de ikke så hverandre hele tiden.

Det hadde ikke trengt å være så mørkt. Havkuer har alltid lys med seg, men for øyeblikket var det ikke nødvendig. De liker ikke å bruke lys, de er lysredde, ikke mørkredde. Når det er mørkt ser alt likt ut, som om man går i en verden uten innhold. Når man holder et lite lys i hånden blir man oppmerksom på hvor mye man ikke ser. Og det er ikke det man ser som skremmer en, det er det man ikke ser.

Det kunne vært ødemark. Det var ingen tegn til sivilisasjon, i alle fall ikke der. Men så klatret Havkuen opp på en fjellknaus, og en annen verden åpenbarte seg. Og Havkuen satt der og ventet på soloppgangen for seg selv, mens natten gikk til ro og dagen langsomt våknet.