Jeg har ikke sluttet å glede meg til Hobbiten enda, selv om det ser ut som om resten av verden bare har glemt den. Nå om dagen er det premieren av den siste Twilightfilmen som får alt rampelyset – det gjør ikke egentlig meg noe, jeg har billetter til den og jeg. Men av en eller annen grunn står en liten fyr med hårete føtter mitt hjerte nærmere enn en lett deprimert vampyr som gikk bananas i glitterkrukken, og det du elsker høyest gjør du narr av. Jeg gjør i alle fall det. Og jeg ler fortsatt godt når jeg tenker på Boromir og katapulten…