Etter ni år oppdaget jeg at Skjeggen ikke har vært ærlig. Han har latt som ingenting når vi er sammen, og det tok lang tid før jeg innså at det var noe som ikke stemte. Mistanken gnagde på tankene mine som en bever gnager på trær, og til slutt holdt jeg ikke ut lenger. Jeg fulgte etter ham med kameraet mitt for å skaffe fotobevis, det er vanskelig å bortforklare det et bilde forteller. Og det fikk jeg.

Skjeggen er en superhelt! Skjeggen om dagen, superSkjeggen om natten! Her er han akkurat på vei til å fly avgårde for å redde verden nok en gang.

Greit, så var det kanskje ikke helt det som skjedde. Vi var på en audition i forbindelse med oktoberdans, og dette er altså resultatet. Det var en koreografert kamp inspirert av kamper i action-filmer, og de grønne mattene og bakgrunnen fungerte som en greenscreen. Alt ble filmet og vist på skjermer samtidig, med en bakgrunn som matchet det som skjedde. Og det viser seg at Skjeggen bare rett og slett ikke har samme forhold til tyngdekraften som resten av oss har.

Han bare fløy rundt han. Som en forvokst og litt mindre grønn Yoda. Desverre vant han ikke kampen, men så var den jo koreografert også, så det var jo ikke helt reelt. Men han fikk kastet rundt på folk før han måtte bite i gresset!

Det lønner seg forresten å ta med speilreflekskamera på sånne opplegg, da får du automatisk plass helt foran fordi alle antar at du er en offisiell fotoperson. Jeg har ikke tenkt å krangle på at folk skygger banen og gir meg den beste plassen altså! Og mens jeg stod der og tok bilder reflekterte jeg over at det i grunnen er mye mer behagelig å være fotoperson enn å være action-slåss-person. Det så slitsom ut.

Nuvel, det som skjedde på mattene så omtrent sånn ut:

Mens på skjermene kunne det fort se helt anderledes ut:

Kult hæh? Jeg synes det. Og jeg var helt sikkert den mest objektive personen på hele plassen.