Her i huset er vi blitt flixere. Netflix kom og tok oss med storm, og jeg er klar for å kaste Get-boksen på hodet ut vinduet og flixe min vei videre igjennom livet. Man kan arugmentere med at de nyeste tingene ikke finnes på Netflix, og at man i så fall vil gå glipp av nyhetene. Men de nyeste tingene finnes ikke på tv heller, og nyhetene er jo for det meste til å grine av. Jeg tror uansett at VGnett og Dagbladet kommer til å forsyne meg med det siste innen tragedier. «Mann påkjørt av TOG! SE VIDEO!». Jo takk, av og til hater jeg det faktum at alle som har en telefon også er i besittelse av et kamera.

Det fine med å flixe er at jeg ikke står i fare for å se fjorten episoder av Hogan knows best bare fordi det tilfeldigvis står på når jeg slår på tven. Jeg må ta et valg om å finne Hulken på flixen før jeg ser alle episodene, og dermed blir det en bevisstgjøringsprosess på et vis. «Denne serien er noe forbanna ræl, men jeg har brukt tid og krefter på å søke den opp og har tenkt å se alle episodene fordi jeg velger det, ikke fordi det bare skjedde meg.» Og så kan jeg jo håpe at det jeg velger å se på ikke er Hogan knows best, for det ville rett sagt mye mer om meg enn jeg har lyst til å vite.

Men er det sunt å ha denne ubegrensede tilgangen til tv-serier? Jeg fant meg selv stående på kjøkkene og brøle «FUCK OFF you DONKEY!» til bikkjene etter at jeg og Skjeggen ble sittende og se på Hell’s Kitchen i to dager. Og jeg tror aldri jeg har vært så nøye på å dobbeltsjekke at kyllingen jeg tok ut av ovnen ikke var rå. Kanskje Netflix egentlig er ondskapen selv?

På en annen side; Netflix har Buffy. Og enhver kanal/dvdbox/streamingtjeneste som tilbyr Buffy kan per definisjon ikke være ond. Thus say the Havku.