This is a song that I sing when I’m scared of something, and somehow I get over it.The words of the song help move me along, and somehow I get over it.
At least I don’t suck at life.

Jeg har oppdaget Ze Frank. Og jeg er helt sikker på at disse sangene har noe for seg. Neste gang jeg skal ha eksamen for eksempel, trenger ingen å bli overrasket om de hører meg nynne stille over oppgavesettet mitt.

Jeg blir heller ikke lei meg om noen nynner med, det er alltid en trøst å vite at noen har det like ille. Men redsel er ikke alltid problemet, noen ganger er man bare stresset og sint, og kjenner blodet koke. Det kan hjelpe å nynne da også, på Ray’s song.

Det sikkert lurt å skygge banen om man skulle høre denne, jeg tenker at den er et ganske dårlig tegn. Så kan man heller dukke fram igjen når roesegnednynningen begynner.

Jeg tror at denne mannen vil gjøre mye for sjelefreden min, om jeg bare husker på det tidsnok. Men det er gjerne et av hovedproblemene, er det ikke? Å huske på at man ikke trenger å være et redd, sint eller stresset rasshøl bare fordi verden fant det for godt å sparke deg i rompa. Som for eksempel når du har bakt kake til et julebord og klarer å tråkke på den på vei ut døren. Rent hypotetisk. Definitivt ikke noe jeg gjorde i går, i det hele tatt.

Husket jeg å nynne? Nei. Men kanskje neste gang.