Jeg ble sittende å se på standup med buktaleren Jeff Dunham på et tidspunkt hvor jeg egentlig burde ha sovet (nå liksom), og jeg ble slått av hvor ulogisk min logiske tankegang er. Jeff Dunham herjet jo verden for noen år siden med dukken Achmed the dead terrorist («silence! I kill you!»), og siden jeg husker hvor hysterisk morsom han var tenkte jeg at det var passende humørlette når man sitter alene hjemme på fredagskvelden. Takk, Netflix, og nei jeg blir ikke sponset jeg bare har ikke noe liv.

Og så var det bare ikke morsomt! Og den ulogiske detaljen som tippet det hele for meg, var at han begynte showet uten dukke og med å snakke om hvordan han i sin ungdom valgte å begynne med buktaling – og dermed ble bare hele seansen som fulgte etterpå med dukken lite troverdig. Ja, jeg vet. Siden når var buktaling troverdig? Det er ingen som tror at det er dukken som snakker, og det er ingen som tror at buktaleren tror at dukken snakker. Håper jeg. Men .. likevel, å starte showet med å minne alle på at det bare er bullshit gjorde at jeg ble sittende å studere alle de små bevegelsene i halsen og munnen hans istedenfor å høre på teksten. Og siden det blir veldig tydelig at det er seg selv han småkrangler med hele veien ser han egentlig bare litt smågal ut. Det hjelper ikke at han lager forskjellige personligheter til de forskjellige dukkene. Og så begynte jeg å tenke over at det ikke er dukken som fornærmer publikum (samt sin nåværende kjæreste), det er Jeff. Dummies don’t hurt people, people hurt people.

Jeg må si; skuffaaaaaa. Og det verste er at jeg fortsatt har det på i bakgrunnen, bare sånn i tilfelle jeg skulle finne på å le av noe. Nah, jeg tror jeg tar mitt eget råd:

Det blir ikke et problem nå; color me bored to tears. God natt!