Vi spiste entrecote til middag. Unix var så flink til å ligge på plassen hele veien. Det gode inntrykket av oppdragelsen vår ble bare ødelagt av at hun gråt – høylydt- under neste hele måltidet. I følge henne hadde hun ikke spist siden i fjor, omtrent, og vi burde aldri fått lov til å ha hund. Jeg har tenkt at om jeg bare ignorerer sytingen lenge nok så kommer den til å forsvinne, men jeg er litt usikker på om hun har lest den samme boken som jeg har lest…