Det er en merkelig holdning til søppel nå om dagen. Så lenge man har fått det ut av huset har man mistet alt ansvar for det og trenger ikke lenger å bry seg med hva som skjer med det. Som de som parkerte en sofa i garasjen med en lapp det stod «gratis» på. En gammel, sliten sofa – jo takk for det. Da vi kastet flasker her forleden var det en eller annen som hadde båret med seg en pose med flasker helt ned til glasscontaineren – og det var så langt de kom. Pent plassert ved siden av containeren. Hva var det som fikk vedkommende til å gi opp der liksom? Hit men ikke lenger! «Min kropp er sliten, mine øyne trøtte – og jeg tror det går noe skikkelig kult på tv akkurat nå. Noen andre fikser det sikkert.» Flott det.

Klescontainer sa du? Jeg setter dette bordet her jeg, det er jo fullt brukbart, bare bittelitt ødelagt. Det er helt sikkert noen som vil ha det! De tar det sikkert med seg når de tømmer containeren. Problem løst!

Søppelposen min er for stor for søppelsjakten. Jeg setter den her oppe, ved toppen av søppelsjakten, så tar sikkert søppelmennene den med seg når de kommer. Og tømmer søppelet nede i søppelrommet. De er jo søppelmenn, de må jo klare å tenke seg til at det står noe her oppe også!

Arg. Er vi virkelig kommet dit at om det koster oss ti skritt ekstra å fjerne søppelet ordentlig, så bare orker vi ikke? Og når jeg sier vi, så mener jeg alle andre, la det være helt klart. Jeg ville ikke våget å gjøre det samme, i frykt for å aldri kunne seg meg selv i øynene igjen. Det ville vært synd, jeg har så pene øyne.

Men alvorlig talt; om det er din drit, så er den din uansett hvor mye du setter den på fortauet. Fritt for å ikke være deg, du suger som menneske.