I dag hadde jeg tenkt å ta turen innom R-grip mma for en grappling – trening. Riktignok hoppet jeg rundt på en irsk pub til klokken halv tre og headbanget i går kveld, men siden jeg skulle på trening holdt jeg meg til to øl for å være sikker på at jeg skulle klare det. Lite søvn gjør meg ingenting, alkohol tar fullstendig kverken på meg. Men åpnet de? Nei. Da jeg hadde stått utenfor og glodd i veggen i et kvarter ga jeg opp og begynte med min nye hobby; måkebilder. Jeg liker ikke egentlig måker, men jeg hater dem ikke heller. Men hver gang jeg ser dem har jeg et eller urinnstinkt inni meg som hyler «FOTO! NÅ!»

Og så tar jeg bilder. Og to timer senere har jeg sånn to bilder som jeg liker. Men to bilder er bedre enn ingenting, og måker er jo himla eksotisk da. Men når det er sagt er jeg egentlig lei av eksotiske ting. Jeg er lei av hasjdunsten, og å ha Bare Egil på hjernen hele tiden.

Olleboller er oppskrytt – det er jo bare berlinerboller uten syltetøy! Kjære Nederland, du skylder meg to spiseskjeer syltetøy. For ikke å snakke om respesjonisten på hostellet. Vi vant vinnerloddet med å få rommet rett utenfor resepsjonen, og nattevakten der har som overordnet mål å enten få overnatte inne hos oss, eller å få en av oss til å overnatte på madrassen han har bak skranken. Og så venter han ikke alt for lenge etter at han har banket på med å bare låse seg inn. Hva er greia med det? Har du lyst på en fot i ballene eller? Synger gjør han og – og vi hører ALT som skjer utenfor rommet vårt. Jeg vurderer å stikke nesen ut og opplyse han om at han ikke er spesielt flink til å synge og om han bare kan vurdere å tie stille og skamme seg isteden. Skitne mannen. Jeg for min del har fått være i fred etter at jeg spurte om veien til MMA-gymmet i formiddag, så jeg antar at jeg bare trenger å spørre pent for å få en stille natt i natt. Eller vise bilde av Skjeggen. Har man først fått seg en pitbullkjæreste (hoppsann ektemann) kan man like godt bruke han til noe fornuftig.

I dette humøret tror jeg det var like greit at jeg kunne surre rundt for meg selv og kikke på rare folk i byen, og nyte sola. Jeg snublet over et par juletreselgere som veldig, veldig gjerne ville komme i bloggen min blant annet. De stod og hoppet opp og ned og ropte «photo! photo!» så jeg valgte å bare gi etter for maset. Det er egentlig russisk rullett for deres del, de vet jo aldri hva jeg hadde tenkt å bruke bildet til på ordentlig. Deiligst.no? Neida. Værsågod, her er dere i bloggen min, gutta.

Jeg burde fått betalt eller noe. Kanskje jeg må springe bortom og kreve en euro av dem i morgen før flyet setter nesen hjemover. Hjem! Hjem hvor jeg faktisk kan svare på spørsmål om hvor ting befinner seg. Ja, i dag kom det nok en turist bort til meg og spurte om veien til hotellet sitt mens jeg stod og tok måkebilder. HALLO! Fotoapparat og sekk = ikke lokalkjent! Det festligste var at da jeg svarte at jeg var nok turist jeg også var svaret fra han at jada, det hadde han antatt. Tør jeg foreslå å spørre etter retning fra en innfødt istedet? Suksessraten er mye høyere der!

Det er gjerne derfor jeg liker å ta bilder av måker. De er ukompliserte, de går ikke i veien for meg og de er ikke mennesker. Det er alt for mange mennesker her.