Jeg gadd ikke å rydde kjøkkenet etter bakingen i går, og jeg hadde ikke egentlig tenkt å møte på jobb i dag siden verden skal gå under liksom. Men så kom jeg på at jeg ikke hadde veldig lyst til at mitt siste ettermæle skulle være «nei, hun kom ikke på jobb hun». Og dessuten er det mye mer stratos i byen enn her, så det er gjerne greit å posisjonere seg litt. Ja, for jeg har jo tenkt å overleve apokalypsen. Men så var det en som påpekte noe som fikk meg til å tenke litt.

«Verdens undergang kan jo være så mangt. Innvasjon av smurf, for eksempel.» Takk Dag.

Og det gjorde meg bekymret. Tenk om det er det som virkelig skjer, og så må vi springe rundt resten av livet omgitt av små, blå skapninger som synger – uansett om man tråkker på dem eller ei? Og nå syntes jeg at jeg hørte noen le her, men tenk deg om. Aldri mer et øyeblikks fred, du setter deg ned for å slappe av etter en lang dag – og det er stille i sånn ti sekunder før de er der.

-Kan dere gjennom en varmtvannskran
-Vi kan gjennom en varmtvannskran
-Kan dere gjennom et nøkkelhull
-Vi kan gjennom et nøkkelhull
-Kan dere gjennom en sykkelpumpe
-Også gjennom en sykkelpumpe
-Hva er det beste smurfer vet
-Å få smurfe i evighet
lalalalalala

I evighet.

Det er lenge det! Det er faktisk uholdbart lenge om det innbefatter smurfesangen hele veien. Og med den tanken har jeg tenkt å løpe ut i skogen og gjemme meg en liten time, så jeg kan innprente lyden av stillhet i hodet mitt og kan erindre den når smurfene en gang har inntatt verden.

SMURFS ARE COMING!