Noen ting er bare for surrealistiske til at de kan ha skjedd. Det at jeg møtte en liten knert sammen med pappaen sin i gangen utenfor leiligheten for eksempel, hvorpå knerten bukker og sier «god morgen, skjønne frue!» er definitivt en av dem. Da jeg var ung kastet vi egg på de voksne og tisset på dørmattene deres. Hva skjedde med den neste generasjonen egentlig? Hvor gikk det galt?

Nuvel, vi drar til fjells for julen. Unix forstod ganske tidlig at det var biltur på gang, og gjemte seg under stuebordet i håp om å bli glemt igjen. Det er festlig å gå til bilen med henne, litt som å tvinge sammen to magneter som er motpoler. Men vi kom oss på veien, sola skinner og jeg har ikke sett en eneste smurf! Alt er altså i skjønneste orden. Bortsett fra at jeg nesten glemte gaven til meg fra Skjeggen. Heldigvis husket han den i alle fall!

Tut og kjør.