Som jeg tidligere har nevnt et par dusin ganger har jeg fått mitt eget kontor i praksis. Ikke dårlig må jeg si! Før dere blir misunnelige får jeg vel innrømme at dette ikke egentlig er utsikten fra mitt kontor. Mitt kontor har rene vinduer. Neida. Joda. Dette er vinduet til sosionomstudenten som er i praksis samtidig med meg – han har kontor en trapp opp. Mitt vindu har utsikt til en svært sjarmerende vegg – det var visst sosionom man skulle blitt! Men jeg har i alle fall et kontor, og det har jeg aldri hatt før. Det føles underlig stort, som om jeg plutselig har trådd inn i de voksnes rekker. Jeg startet min første dag i de voksnes rekker med å kjøre munnen min rett inn i sengekanten i forsøket på å skru av vekkerklokken i dag tidlig, og våknet til smaken av blod. Yuck.

Jeg er på dag to i praksis i kriminalomsorgen. Der har jeg ____ og ____, gått igjennom _______ og vært innom ______. Det var også et tilfelle av ____________. Men aller først signerte jeg en taushetserklæring, så jeg har ikke tenkt å si noe mer om det – annet enn at alle disse _________’ene gjør at hodet mitt spinner litt i sirkler i dag og jeg har utrolig lyst til å sove. Hvor som helst egentlig. Fordi jeg har tenkt for mye. Men jeg antar at det er litt som fysisk fostring, jo mer du gjør det jo sterkere og bedre kondis får du. Snart kan jeg sikkert tenke i en hel uke om gangen! Jeg tror jeg kommer til å trives i praksis.