Jeg har mange, mange, mange ganger sagt en hel del ting om livet.
In the morning
Og jeg har ikke egentlig tenkt å slutte med det, da jeg ikke tror at man noen gang kan si nok om livet, om morran. For når andre sover er jeg våken. Ikke uforskammet våken, bare våken nok til at jeg har vært i skævven og børstet snøen av de skjulte isbreene langs stien så det skal bli lettere for nestemann å gå. Børstet fram store flekker, med rumpa. Nuff said. I mørket, om morran, er det sikkert tre ganger så mange trerøtter å snuble i der – jeg tror de multipliserer seg når vi ikke ser på. Kan vi få lysere tider her snart eller?
In the morning.
Det er ikke akkurat det at jeg er mørkredd – det er akkurat det at jeg ikke er mørkredd, jeg er bare ikke så fryktelig glad i å snuble i hindre jeg ikke ser fordi jeg ikke egentlig skal være nattaktiv. Bikkja er mørkredd. Hun bjeffer på tusser og troll og andre usynlige ting hele tiden. Det gjør ikke at jeg snubler mindre. Og ikke bare er det mørkt nå om dagen, det er kaldt i tillegg. Svinekaldt.
In the morning.
Så kaldt at kaffen aldri rekker å bli varm, den holder seg bare konstant pisselunken. Eller, konstant og konstant, den er pisselunken i to minutter før den bestemmer seg for å bli kald igjen. Og nå er det helt sikkert en gjeng gamle travere som har plukket opp hvilken sang jeg har som mal for dette innlegget, og venter spent på at jeg snart skal begynne å si at noen ganger – eller noen andre ganger – så er det all right.
In the morning.
Men det kommer dessverre ikke til å skje, for jeg fryser på tærne, jeg har ikke tid til det jeg alt har gjort og jeg synes innimellom det skulle vært skuddpremie på optimister. Så jeg ville ikke holdt pusten mens jeg ventet på det, om jeg var dere. Verden er en kald og mørk og ekkel plass.
In the morning.