Det var onsdag, midt i uken. Helgen nærmet seg, fuglende sang og jeg var på vandring igjennom et vakkert kontorlandskap. Enn så lenge var verden et idyllisk sted, og jeg fikk aldri egentlig noe forvarsel på at dette var dagen da jeg skulle møte veggen. Men det gjorde jeg altså. Jeg kastet et blikk bak meg, snudde meg nitti grader til venstre og gikk igjennom døråpningen. I alle fall var det i utgangspunktet planen, men ingen plan er vel feilfri. Den lille bristen i min plan var at jeg ikke hadde nådd fram til døråpningen enda, jeg var rett ved siden av glassveggen ved siden av. Og glassveggen ga meg aldri noen indikasjon på at den var der, musestille og gjennomsiktig stod den, og jeg braste inn i den for full maskin. Det knaket høylydt i nesen og flimret for øynene mine, og noe sjokkert ble jeg stående og kikke meg forundret rundt. Med et håp om at ingen var der til å se på.

Joda. Tilskuere var det nok av, de kikket seg forundret rundt de også, og lurte på hva det smellet var. Fløy en gigantisk blåfugl igjennom vindu? Neida. Det var bare praksisstudenten, og hun gikk ikke igjennom vindu selv om hun gjorde et tappert forsøk. Jeg smilte, vinket og håpet at vi bare kunne le det bort før alle gikk hvert til sitt – og så begynte jeg å fossblø neseblod. Det har jeg ikke gjort siden jeg bestemte meg for å ake ned den bratteste akebakken på barneskolen, liggende på magen på brettet med hodet først. Allerede da begynte jeg å sette spørsmålstegn ved om dette med å ha en nese som stikker såpass langt ut midt i fjeset egentlig var et evolusjonistisk sjakktrekk. Det føles ikke sånn i alle fall.

Har du noen gang forsøkt å overbevise noen om at alt går bra mens du lager blodspor bortetter gangen i forsøket på å få tak i papir? Det er ikke så lett. Og når man akkurat har gått inn i glassvegger har man egentlig mest lyst til å sitte i fred og føle seg dum. Det er heller ikke så lett med en hale av bekymrede medarbeidere etter seg. Heldigvis hadde sånn tre av dem gjort akkurat det samme selv, og det er mye kjekkere å føle seg dum når man er fler – så det veide i grunnen opp for all oppmerksomheten.

Nuvel, her er mine huskeregler for trygg ferdsel framover:
-Se foran deg før du begynner å gå, ikke bak deg.
-Sikt på døren, ikke glassveggen ved siden av.
-Min mutantkraft er ikke å gå igjennom vegger.

Stakkars Skjeggen. Det må være utfordrende å være sammen med ei som faktisk får blåveiser av å gå inn i vegger! For sant å si så er ikke dette første gang. Sist skyldte jeg faktisk på kampsporten, fordi det føltes så inkriminerende å stå ved siden av Skjeggen og si til folk at jeg hadde gått inn i en dør.

Jaja, jeg er rimelig sikker på at nesen er like hel selv om den er noe større enn det den var før jeg gikk inn i veggen. Og nå har jeg jo gjort dagens tabbe, så det går jo bare oppover herfra!