Til vanlig tror jeg at jeg er normalt oppegående. Jeg har klart å holde liv i to hunder, lurt et anstendig stykke mannfolk til alters og snart bestått treårig høyere utdanning. Riktignok ti år etter at jeg kom til Bergen for å studere istedenfor tre, men det har ikke noe med evner å gjøre, det stod definitivt på viljen. Og interessen; jeg var mye mer interessert i sette fingrene fast i alle de rare dingsene på kjemilabben enn å lære meg hva de skulle brukes til. Uansett, jeg vet at jeg skal ha på meg klær når jeg går ute og at jeg ikke kan stele snopet til små barn selv om det er lett. Men innimellom er det bare et eller annet som ikke henger med oppi der. Hjernen skrur seg av og går i dvalemodus, og plutselig har det skjedd en hel masse greier som jeg bare ikke har fått med meg. Og så blir jeg stående der og kikke meg rundt, mens oppi hodet mitt står det skrevet på et digert skilt:

«Jag är intelligent.»
«Inte jag heller.»

«Hjernen du prøver å nå befinner seg i et område uten dekning. Vennligst prøv igjen senere.»

Og det skjer selvfølgelig oftest i de situasjonene jeg aller helst ville framstått som en smart, oppegående person. Da forsvinner alle de sammenhengende tankene fra hodet mitt, og bakgrunnsmusikken som spilles på jukeboxen er Motorpsycho sin «Nothing To Say». Ikke at jeg slutter å snakke av den grunn akkurat. Skal vi legge inn retningsanvisninger i samme slengen, type høyre og venstre, så har vi det glade kaos.

Av og til lurer jeg på om det var et fag på barneskolen jeg bare glemte å ta eller noe sånt. Av og til er jeg dronningen av verden, mens andre ganger…

Not so much. Vel, i morgen er det atter en dag.