Før helgen merket jeg at jeg hadde vondt i halsen. Det er jo typisk, jeg er midt i et fjortendagers strekk uten en eneste fridag, og med fjortentimersskift fra fredag til mandag – og selvfølgelig kaptiulerer kroppen når man trenger den mest liksom. (Eller når man behandler den verst? Tja…) Jeg sendte et par eder i retning av De Fire Rytterne av Forkjølelsen (Sniffles, Chesty, Nostril og Lack of Tissues) og forberedte meg på å innta influensaen. Alle de andre barna gjør det nå om dagen, og jeg har lenge følt meg som en levende målskive. Jeg har ikke vært forkjølet på.. Tja. Lenge. Ikke siden vi holdt på med organisasjonsteori tror jeg!

Fredagen gikk, jeg harket og uffet meg over halsen min. Lørdagen kom, og jeg harket fortsatt og forberedte meg på å begynne og fryse. Søndagen kom, og.. det gikk over? Midt i jobbhelgen, som pleier å være en ganske sikker faktor når det kommer til å kverke immunforsvaret? Alle de andre jeg kjenner har ligget strak ut i to uker, og jeg slipper unna med sår hals i to dager? Jeg har ikke tenkt å kikke den gavehesten i munnen altså (det uttrykket må definitivt på listen over ting som ikke fungerer på norsk. Sammen med «du sier potet, jeg sier potet»). Jeg er strålende fornøyd med at jeg slapp unna så billig, med tanke på at jeg aldri legger meg tidsnok til å få en god natts søvn og kaver rundt i fjellet i all slags vær. Eller kanskje det er akkurat derfor?

Ikke vet jeg. Jeg vet bare at jeg moowalket ut av jobbhelgen min, inntok praksisplassen uten et gustent forkjølelsespreg i ansiktet og nøt en god runde grisebank på trening etterpå. Kjære immunforsvaret, takk for godt utført jobb! Jeg setter umåtelig stor pris på å slippe og bade i mitt eget snørr. Det gjør at hverdagen min bærer et glitrende preg av sol ute, sol inne, sol i hjertet, sol i sinnet – og det tror jeg vi alle er glad for. Ikke vi alle oppi hodet mitt, mer som i meg og alle rundt meg som slipper å håndtere sykegretneHavku.

Blue skies!