The Wheel of Time turns, and Ages come and pass, leaving memories that become legend. Legend fades to myth, and even myth is long forgotten when the Age that gave it birth comes again.

Hvor mange ganger jeg har lest den setningen aner jeg ikke,  jeg er nemlig en av dem som har lest mange av Wheel of Time- bøkene opptil flere ganger. Hvorfor? Jeg skylder på at jeg var en uvitende ungdom med alt for lite å gjøre, og ingen kunnskap om hva annet som fantes av litteratur der ute. Og lenge var jeg fan altså. Jeg husker at jeg tenkte rundt bok tre at «Jeg håper denne mannen ikke dør før han får fullført bøkene!» – joke’s on me, det var visst jeg som tirret universet nok til at det sørget for at han pakket sammen. Men, akkurat som Hjulet bare snurrer og går, så fortsatte bøkene å komme, litt som en gresshoppesverm.

«Neste bok blir den siste uansett hvor stor den blir» my ass! Jada, neste bok ble den siste – bare at den ble delt opp i tre. Tre bøker altså. Hele bøker. Store bøker. Ikke tre deler, TRE BØKER for pokker! Tre bøker til med kjoler og intriger og hår og tabber og lahahaaaaaaaaaaaangdryg krangling. Jeg klorer meg fortsatt fast, jeg begynte på disse bøkene som en liten snørrunge og jeg skal finne ut hvordan det ender om jeg så må drukne i Aes Sedai sinnsro.

A Memory of Light er endelig kommet; The Grand Finale. Håper jeg. Jeg har ikke lest den enda, jeg klarte ikke mønstre energien til å begynne. Til slutt endte det med at jeg lastet den ned på lydbok (kan jeg få et hipp hurra for Audible.com? HIPP HURRA!) – riktignok tar alt litt lenger tid med lydbok, men jeg slipper å gjøre noe for det. Historien blir bare trykket inn i hjernen min og jeg kan gjennomføre det mens jeg går til skolen liksom. Slippe å bruke min dyrebare sofatid på .. det der. Med Jim Butcher, som har skrevet like mange bøker i alle fall, er det akkurat det samme bare motsatt. Hans bøker hører jeg på lydbok så de skal vare så lenge som overhodet mulig, slik at jeg ikke leser dem ut på en halv dag og så er det 364,5 dager til neste bok.

Jeg har elsket Audible-appen min grenseløst, og jeg har vært strålende fornøyd med kvaliteten på de som leser bøkene. Inntil nå selvfølgelig. Ikke bare er jeg nødt til å lide meg igjennom nok en Wheel of Time-bok (og ja, jeg ER nødt! Jeg må vite hvordan det går!), men han som leser boken er rett og slett mildt irriterende. Han har en tendens til å trekke midten av setningene opp i en slags bue, noe som gir setningene et merkelig stakatto mønster – og da jeg først begynte å legge merke til det ble det alt jeg hørte en stund.

De sier at dette er siste boken. De sier at det er over nå. Jeg tror ikke på det før jeg har kommet til slutten – det er tross alt et tidsHJUL det er snakk om – for alt jeg vet begynner det bare på nytt igjen isteden for å avslutte. Og så kommer bok hundreogtrettifem, om Brand, Nat og Merrin som treffer den vakre og mystiske Aes Sedaien Boiraine.

Det er nok nå!