Det var ikke en ekstraordinær søndag på noen måte, men det var heller ikke en helt vanlig søndag – det var en søndag som hadde sin egen glød.

Vi kaller det vel egentlig «solen», men når solen velger å oppføre seg sånn som dette og det attpåtil er søndag – da blir det en helt spesiell stemning over alt. Som en liten julaften og en minibursdag, håp for framtiden krangler seg fram fra betongveggene og en underlig rastløshet sprer seg i kroppen.

Må ut.
Må kjenne solen og snøen.
Må.. Må dra til fjells og rase nedover bakker på noen lange, rare planker og håpe at jeg ikke knekker nakken!

Jeg elsker slalom. Jeg har gått på langrenn hele mitt liv og startet min slalomkarriere i fjor – og klokket EN HEL dag i skibakken den sesongen. Det er vel omtrent ett år siden, så naturligvis var det ingen som forventet at jeg skulle hive meg ut i den svarte løypen. Men èn dags slalom for ett år siden hadde fortsatt satt sine spor – hjernen min husket at jeg var dronningen av den grønne løypen dengang, så jeg heiv meg ned den med godt mot jeg. Rett ned. Svinge er for pyser – og det får man jo ikke noe fart av! Dessverre husket ikke kroppen min helt hva vi drev med, og plutselig hadde jeg oppnådd en (etter min definisjon) ganske vill fart nedover, uten tilsvarende kontroll på hva jeg drev med. Jeg husker to helt klare tanker jeg hadde i hodet akkurat da:

«Jeg håper ikke det finnes barnevogner i disse løypene» og » JEG ANGRER!»

Men jeg overlevde. Og ikke minst, det gjorde alle de andre i bakken også. Jeg vet at man liksom har vikeplikt for dem som er foran seg altså, men jeg skulle ønske det fantes enda en regel som sa at alle har vikeplikt for meg! Nuvel. Etter den ville første ferden fant jeg ut i samråd med intsruktøsen min at det kanskje var greit å opparbeide seg litt teknikk også, slik at jeg kunne ferdes både raskt og kontrollert nedover løypen. Her er instruktøsen min:

Hun er flink. Hun kjører baklengs. Jeg kjører kanskje også baklengs, men mest på rygg med skiene i været. Det ser ikke fullt så bra ut som når hun gjør det. Uansett, noen turer senere begynte alt å sette seg på plass igjen i hodet mitt. Hoftebevegelser er greia vettu, her som i brasiliansk jiu jitsu. When in doubt, hip escape!

For spesielt interesserte, dette er hip escapes:

Og før vi visste ordet av det rant jeg nedover bakken som en liten Havku-bekk, jeg var til og med innom et par hopp – og alt dette helt uten å falle en eneste gang. Riktinok skaut jeg en ungdom med t-kroken i et desperat forsøk på å komme av, men for det første må han lære seg at man må gi god plass når det kommer Havkuer i t-trekket og for det andre så får man ingen omeletter uten å knuse egg. Han ble ikke knust altså, bare skikkelig irritert, og ropte høyt «KÆM gjorde dèt??». Da fant jeg det for godt å forsvinne stille ned bakken igjen. Og spise lunsj.

Jeg pleier ikke å ha denne utsikten når jeg spiser lunsj til vanlig. Det var slettes ikke å forakte, veldig Sound of Music-esque liksom. «The hills are alive, with the sound of people munching!».

Slalom har åpnet øynene mine for skiturer hvor man slipper alt det kjipe. Ingen oppover, ikke noe langdrygt bortover – bare ned ned ned kræsj videre ned og så lunsj. Det er fantastisk! Det er nesten litt som å fly. Selvfølgelig er det jo ofte sånn at mye vil ha mer, og de som har flydd seg forbi både den grønne og den røde og den svarte løypen begynner gjerne å se seg om etter nye utfordringer.

Fly på ordentlig for eksempel. Det ser ikke så halvdumt ut det heller egentlig, men jeg ville aldri stolt på meg selv til å styre en sånn en. Selve flygningen skulle nok gått greit nok, jeg var rasende dyktig til å fly alskens maskiner i flyspillet jeg hadde til superNintendoen min som liten. Der oppdaget jeg også at selv om jeg er skikkelig flink til å fly så suger jeg på landingen – og den er jo ganske essensiell for den helthetlige fly-opplevelsen. Synes jeg i alle fall. Så jeg tror jeg holder meg til ski jeg.

Etter fire og en halv time aktivt i bakken var vi slitne, akk så slitne, og sultne. Instruktøsen min og jeg ramlet inn i en bil og rullet nedover fjellet igjen, helt hjem til stuen min. Og der hadde verdens snilleste Skjegg middagen klar, svineknoker med kålrotstappe og hjemmelaget øl.

Nå er søndagen over, i alle fall fysisk. Men den lever enda godt i minnet mitt – og selv om jeg har begynt på min ukentlige «jeg nekter å sove om nettene, jeg vil heller tenke på alt jeg må gjøre i morgen»-mentalitet, har den sådd et lite frø i hodet mitt som gjør at jeg fortsatt har tro på framtiden. Ikke den uoverskuelige framtiden altså, bare den framtiden som ligger fire uker fram i tid når jeg er ferdig praksis og bare skal skrive en sånn bitteliten fillebachelor før jeg er ferdig. Jeg har trua jeg altså!