Det er alltid kjekt å ha venner som virkelig vet hva man ønsker seg når de reiser på tur. Jeg er ikke en vanskelig person å glede – vel var i alle fall ikke det, fram til jeg sluttet å spise sjokolade. Men jeg vil likevel påstå at jeg ikke er spesielt vanskelig. Siste langveisfarende for eksempel, hadde med seg en praktisk bordskåner hjem til meg. Ikke bare sørger den for at bordet mitt holder seg pent, men den har også bilder av den lokale faunaen og en liten informasjonsbit med fakta om dem.

Jeg hadde ingen anelse om at både beveren og hakkespetten var så opptatt av renslighet jeg, så jeg har i alle fall lært noe nytt. Og at det har noe å si for treffsikkerheten til hakkespetten var jo littegrann overraskende, men der har man det. Jeg gleder meg til å vise den til mutter’n, hun er veldig glad i fugler så det blir spennende å høre om hun visste dette fra før.

Nuvel. I skrivende stund nærmer det seg at det bare er tre uker igjen av praksis, og jeg har ikke lyst til å telle etter hvor mange uker det er igjen før vi skal levere bachelor. Ikke fordi jeg ikke har lyst til å være ferdig, tro meg, men mer fordi jeg ikke har rukket å tenke på den. Det kan da ikke være meningen at vi skal tenke så himla masse hele tiden, kan det? Eller har alle andre laget en plan for oppgaven sin alt? Jeg har en plan jeg, den skal være ferdig syv dager før den skal inn, og den skal være intet mindre enn G-E-N-I-A-L. Derfor skriver jeg den sammen med Susanne. Susanne er hjernen i samarbeidet vårt, og arbeidskraften. Jeg stiller med chips og dipp. Det høres ut som en plan, gjør det ikke? Jeg synes det.

Nuvel. Tid for å tenke. Noe smart. Når som helst nå.