Seks uker uten snop! Who’s da man? Vel, ikke jeg i alle fall, men jeg er uansett stolt som en hane. Hvem skulle trodd at sjokoholikeren jeg var helt uten problemer sier neitakk til sjokolade? Jeg hadde problemer med å dele 200 grams – plater før, fordi jeg bare brukte noen få minutter på å trykke i meg hele skiten. Jeg tror kanskje at jeg mistet litt av fornuften (vel, det lille jeg har av sånt noe) totalt når det kom snop på bordet.

Kanskje. Nå derimot, er jeg kjølig som en agurk. Jeg har ikke egentlig lyst på sjokolade lenger, noe jeg opplever som sært. Men ganske digg også. Jeg har kastet sjokoladens lenker, jeg er et fritt menneske igjen! Om man ser bort ifra kaffe da. Kaffen min får du aldri, den foretrekker jeg å være lenket til resten av livet! Med en hengelås som aldri går opp.

Her er forresten hovedpoenget med at jeg gjør dette; slippe å være avhengig av sjokolade og ha et normalt blodsukker, ikke ett som konstant skyter i været fordi jeg har spist et halvt kilo sjokolade. Det har ingenting med vekt å gjøre! Standardspørsmålet jeg får hele veien nå om dagen er «har du gått ned mye da?». Nei. Ikke en dritt. Hadde ikke tenkt det heller, derfor spiser jeg min egen vekt i fiskeboller om jeg har sjansen. Jeg gjør det for min mentale helse jeg, resten følger etter av seg selv. Vekt er bare en av ti tusen grunner til å spise bedre, og min vekt er stabilt plassert på hoftene mine der den hører hjemme, så jeg har noe å lande på når jeg går på trynet.

Joda. Seks uker, noenogførti dager, noenogfemti igjen. (Jeg gidder ikke å telle liksom, boooring.) Og akkurat nå har jeg ikke egentlig lyst til å begynne igjen! Om man ser bort ifra kaaaaaaaaake da. Nybakte boller er fryktelig vanskelig å motstå, og jeg er jo selvutnevnt dronning av kaker – på smak i alle fall, ikke på utseende. Jeg kan ikke pynte. Nuvel. Nå om dagen kan jeg ikke bake fordi hele leiligheten kortslutter om vi skrur på stekeovnen – vi lurer på om den kanskje prøver å drepe oss eller noe.

Men jeg savner å bake..