De så det aldri komme. Jeg har planlagt å ta over denne husholdningen i åtte år nå, og etter å ha lempet og lurt, sneket og listet siden dag èn har jeg endelig klart å nå målet mitt. JEG ER NÅ ENEHERSKER!

Det er kanskje vanskelig å tro, men menneskene i dette huset er nå mine hjerneløse slaver, ofre for mitt hyper-hypnotiske blikk. Det har ikke kommet lett, det skal jeg si. Jeg har utsatt dem for psykiske angrep daglig, som en spurv som iherdig og tålmodig hakker en flis av et fjell. Jeg har gått rett bak dem og STIRRET – og de har gjort narr, å ja. Lite har de visst, lite har de sett hva jeg egentlig har gjort! Hvilken fare er det egentlig i en bitteliten hårete sak som følger etter deg liksom? «Pass deg, ellers hopper den opp og biter deg i ankelen», jo takk for det. Men jeg har godtatt det, for jeg har visst at før eller siden ville dette bli det siste dere bevisste hjerner noensinne oppfattet:

Stille som skyggen har jeg sneket meg fram, og endelig kan jeg høste fruktene av mitt arbeid. Jeg har tatt over huset, menneskene og bloggen. Det er derfor det har vært litt stille her en stund, det tok så innmari lang til å lære seg og skrive på tastaturet uten å se på labbene mine. Men ingeting er umulig for en som er umulig fra før!

Nuvel. Hva blir det neste? Bergen? Verden? Nei, jeg har en mye bedre plan enn som så; Solheim kjøtt, I’m coming for you!