To hunder er en bøling. Tre er en Åsgårdsrei! I alle fall når lykkelig bjeffing blir akkompagnert av ville hyl fra en hulder med joggesko uten brodder, på vei ned blankholken i sin helt egne stil. Yes. Vi er feriekoloni for en dachsegutt i helgen. Det er ikke noe problem å gå tur med tre hunder, det blir en i hver hånd og en festet i trekkbeltet rundt livet det! Det gjelder å se problemer, ikke løsninger. Eller var det omvendt? Nuvel. Jeg er akkurat såpass universalt utformet at jeg kan tilrettelegge for turgåing med tre hunder. (Kjære mannen som syklet tur med hunden sin; jeg anbefaler et sånt sykkelfeste til neste gang, det funker litt bedre enn å feste hunden i sykkelstyret, i alle fall når du treffer oss, hunden vil hilse og du vil sykle. På den lyse siden, du var underholdende!)

Heldigvis glemte jeg å ta med kameraet, så jeg kan ikke legge ut nok en drøss med testbilder av hunder – det ville blitt det tredje innlegget på rad liksom. Man kunne jo trodd at jeg hadde blitt ensporet! Vel, jeg er jo ensporet når jeg tenker meg om, men det er en annen sak. Opprinnelig hadde jeg tenkt å teste ut linsen min på trening i går og ha kule treningsbilder jeg kunne brife med. Men da jeg tok fram kameraet fikk jeg klar beskjed fra treneren om at «vi skal ikke ta noen bilder nå! Vi skal sparre!» så da måtte jeg skrinlegge den planen. (Jeg nevner ingen navn, men det rimer på «Fleivind».)

Løsningen ble å snike meg inn på treningen etter. Snike i ordets videste betydning altså, jeg ble rimelig fort oppdaget og treningen ble pauset i noen sekunder så alle kunne gi meg the Eye of Sceptisism. Men de ga seg da jeg uten et ord kontinuerlig fortsatte å ta bilder av dem – man kan visst venne seg til alt! Og linsen funker den altså, man trykker på knappen og vips så har man bilder inni kameraet. Magi!

Tidligere har jeg hatt utfordringer med at jeg har måttet være tett på for å få bilder som er noe tess. Det er ikke alltid like lett når folk sparrer, det er armer og bein i alle retninger og jeg risikerer å plutselig få dem i fanget liksom. Derfor kjøpte jeg denne linsen for å kunne stå lenger unna. Og nå har jeg en utfordring i å komme langt nok unna! Det er liksom vegger i veien og sånn. Det er greit nok når folk knoter rundt på bakken, men med en gang de reiser seg opp risikerer man å miste viktige deler av dem.

Noe annet som kan vise seg å bli spenstig er når det er flere enn to par i dojoen. To par er lett å holde styr på. Men om jeg står i en ende av dojoen og tar bilde av noen i den andre enden, så kan det fort bli himla mange folk imellom som jeg ikke har noen som helst anelse om hvor befinner seg. Og i og med at de sannsynligvis sparrer som om i morgen ikke finnes, så kan det fort ende med grining. Kanskje jeg må ha en av de her oppblåsbare sumodraktene, så jeg vet at alle involvert lander mykt?

Jaja. Ingen omelett uten knuste egg. Jeg har inntatt sofaen med en komfortabel mengde espresso innabords, og tre hunder sover søtt. Ute gliser en gammel kjenning bredt og vekker Bergen by.

Dette begynner å bli en vane nå! Men, kan jeg få foreslå at vi demper litt på belysningen en liten stund? Det er jo litt dumt å bruke opp alle soldagene helt i starten av året liksom. Noen burde jo brukes i fellesferien også!

Bare tulla. Det er ikke fellesferie med mindre monsunet har satt inn.