En gang for lenge, lenge siden kom det en huleboer plaskende til et isøde og tenkte for seg selv «HER vil jeg bo. Det er kanskje varmere lenger sør, med store svømmebasseng og paraplydrinker, men jeg for min del liker å fryse på tærne og å jogge i oppoverbakker. Furbitte fjell og brakkar og berg!». Og så bosatte treskallen seg i nord. Spol noen millioner år fram i tid (pluss minus litt, jeg gadd ikke sjekke fakta), og her sitter vi da, med skjegget i postkassen. Ekstra lyse i huden fordi det er så innmari lite sol å høste d-vitaminer fra, og ekstra hårete fordi det er så kaldt. Takk skal du ha stamfar, det gleder mitt hjerte at jeg må leve med dine avgjørelser. Mandag hele året, det er ingenting å le av. Og jeg fryser for pokker! Men det er likevel visse ting som tyder på at det snart er slutt på lidelsen.

Hva skuer mine uskyldsblå? Har noe overlevd istiden altså, bortsett fra meg? Jeg trodde vi måtte vente forgjeves på det første vårtegnet jeg, bortsett fra lysere tider og fuglesang da, som har vært her lenge allerede, men det er blomstene som teller!

Det er noe eget ved å se de første små stabeistene av noen krokuser som krangler seg opp mellom visne blader og mose. Litt som den første huleboeren, som sannsynligvis bosatte seg her bare fordi noen sa til ham at «nei, her klarer du aldri å overleve!». Men jammen. Jeg antar at den som ler sist.. fortsatt sparket bøtten for noen millioner år siden.

Krokusen er kommet folkens, og bringer løfter om at våren og sommeren har pakket kofferten og gått om bord på flyet! Og vi vet jo alle hva det betyr, gjør vi ikke? NÅ KOMMER MORDERSNEGLEN OG FLÅTTEN TILBAKE! Heldigvis for VG og Dagbladet, så får de snart noen ordentlige førstesideoppslag igjen.