Bilen har ikke vært vasket denne vinteren, og det begynte å bli vanskelig å se ut av vinduene. Vindusspylevæsken gjorde ikke jobben sin lenger – et oppdrag for SuperHavku! Og vaskemaskinen. Bilvaskemaskinen altså, ikke den som vasker klær. Det ville jeg aldri gjort. Bilvask er ikke så vanskelig. Man bare går inn og kjøper vasken, og så putter man bilen i vaskemaskinen etterpå.

Bensinstasjonmannen: (Blid og serviceinnstilt) Har du *insert random bonuskort*?
Meg: (fikk ikke egentlig med meg noe av det han sa) Nei. Um. Jeg har trumfkort?
Bensinstasjonemannen: Det tar vi dessverre ikke her nei! (fortsatt blid)
Meg: Åh. Jeg trodde Shell var med i trumf?

Stillhet i to sekunder.

Bensinstasjonmannen: Du er på Esso nå.
Meg: Åååh.
Bensinstasjonmannen: Vi tar *insert random bonuskort* og coop. (Blid, men snakker litt langsommere).
Meg: Coop ja! Jeg har coop-kort!
Bensinstasjonmannen: (Tålmodig som en engel) Daaa må du bare ta ut igjen kortet ditt så skal jeg registrere coop-kortet. Har du vasket bil før? (Liten pause) Her altså?
Meg: Nei. Altså, ikke her. (Har jeg vasket bil før? Jeg tror det. Jo, jeg har jo det! For .. ti år siden, da jeg kjørte en liten tredørs Mazda)

På dette tidspunktet innså jeg at jeg ikke egentlig gjorde et veldig oppegående inntrykk på denne bensinstasjonmannen. Fordelen med det var at jeg fikk forklart i detalj hvordan vasken funket – og fordelen for han sin del var at han prøvde å selge meg en gullvask, mens jeg gikk rett for platinum. Dagen etter jobbuken min er visst ikke dagen jeg bør gjøre noe som helst fornuftig. Hjernen bare .. funker ikke. Noe som ble smertelig klart for meg når jeg forsøkte å steke kjøttdeig til middag – om jeg ikke hadde forstått det allerede liksom.

Og ulempen? Jeg var ute i trafikken i forkant av alt dette. Med bil, helt på ordentlig. Kanskje jeg skal sove et døgn etter jobbuken min før jeg gjør noe lignende i framtiden?