Vi steriliserte bikkja fordi den ble rabiat i løpetiden. Hun stod og ulte midt i stuen i frustrasjon – sånn ordentlig hundeul som i mitt hode var forbeholdt ulver som hyler mot månen – og det var etter to timer i fjellet liksom. Naboene likte det ikke, vi likte det ikke og bikkja hadde det i alle fall ikke greit! Etter fem år så det bare ut til å bli verre liksom. Og det virket jo som en grei plan det – helt til bikkja begynte å lekke. En sovende hund tisser ikke med vilje, så noe var ikke som det skulle. Urinprøven viste urinveisinfeksjon, og det er jo greit nok. Men… For å gjøre en lang historie kort, tre urinveisinfeksjoner senere innså vi at her er det ugler i mosen, og det ble avtalt time for røntgen og ultralyd. Baj baj lønning!

Bikkja ble dopet ned og jeg slo ihjel halvannen time på skolen til dyrlegen ringte og sa at de var ferdige. Eller, det hun sa var at «ja, nå sier Unix at hun vil hjem her!», og jeg så for meg en hund som laget lurveleven på bakrommet fordi noen hadde prøvd å muntre henne opp med en pipeleke eller noe. Memo to self; opplyse de som skal ta vare på hunden om at den har pipelekefobi! Jeg husket å si at hun er redd for ting som skramler i alle fall, hvorpå dyrlgen svarte at det var den andre veterinæren som jobber der også, men de hadde ikke sparket henne likevel.

Men det var en halvdopet og slapp sak som vente på meg, og heldigvis var rygg og nyrer og alt i tipp topp stand. Så regjerende teori er at det er sphincter som ikke gjør som den skal – lukkemuskelen altså. Etter å ha snakket mye om disse indre funksjonene med mange og lange faguttrykk som ikke lar seg gjenta fordi jeg ikke skjønte det spøtt kom det en litt mer forståelig beskjed: «ja, og så har hun en tann som er knekt, har du sett det?»

… … … eh? Jada. Dyret har knekt en fortann, ganske nylig – og ingen av oss kan forstå helt hvordan det skjedde. Hjørnetenner er liksom plassert litt mer utsatt til, men her er det snakk om en liten fortann som står midt i mellom to helt uskadde tenner. Det minner meg om den gangen vi var på tur i skogen langt utenfor allfarvei og hun kom ned igjen med en rød pote. Da hadde hun klart å kappe av tuppen på den tredeputen som sitter litt opp på labben, rett ved ulvekloen. Flink hund.

Så nå ligger bikkja som et slakt på gulvet og ser litt bakfull ut, og vi har avtalt time for tanntrekking hos hundetannlegen. Baj baj neste lønning og! Og på kjøkkengulvet ligger stekeovnen delvis plukket fra hverandre og ser ikke ut til å ville leke med oss lenger. På den lyse siden: Magesjauen den andre bikkja fikk fordi hun fant ut hvor svigerfar begravde pinnekjøttfettet er i alle fall over. Blue skies!