Nei. Jeg orker ikke forfatte noe smart, jeg vil heller putte inn et bilde som gir sinnsro i dag også. Hva gir sinnsro, spør du? Vel, blomster. Og..

Hunder! (look into my eyes, deep into my eyes, YOU WANT TO FEED ME!). Eller bilder av hunder i alle fall. Jeg vet ikke hvor mye sinnsro de gir sånn i det virkelige livet, for eieren til denne uttalte akkurat at «Jeg begynner å se lys i enden av tunnelen. Jeg bare satser på at det ikke er et tog!». Det er godt vi holder oss positive, er det ikke? Jeg for min del er dødspositiv til absolutt alt – utenom sjokolade da. Jeg feiret hundre dager uten snop i går med å spise sjokolade. Og så ble jeg skikkelig kvalm og signerte sporenstreks på hundre dager til. Jeg er faktisk fortsatt litt uggen bare ved tanken! ææææææsj.

Sofahunder. Jeg gruer meg til den dagen vi får oss ny sofa og må ta stilling til om det faktisk er greit å ha hunder i sofaer som ikke har gått i arv i familien i flere ledd. Og hvordan skal jeg i så fall holde nakken varm om vinteren? Åtte og et halvt år med en Gaia rundt nakken liksom. Uh, si åtte år. Det tok i alle fall et halvt år før hun hadde tålmodighet til å kose. Kanskje et helt år til og med. Men det er ikke viktig, jeg har vent meg til nakkevarming! Og risposer er ikke myke og lodne og slikker deg ikke i øret, så det blir ikke det samme.

Og hvem kan skuffe et fjes som dette? Vel, om man finner fjeset altså, da er det vanskelig å skuffe det. Det er nemlig et par øyne inni der som er gigantiske, med de lengste vippene i hele verden. Nuvel. Det er altså Skjeggen på bildene, ikke meg. Det er litt vanskelig å ta bilder av meg selv når jeg hviler middag.

Jaja. Heldigvis er det fortsatt bare april. Da har vi jo god tid!