I går pelte jeg årets første flått av bikkja. Jeg hater flått, og det ble ikke bedre av gårsdagens pelling – da jeg festet pinsetten med et godt grep rundt flåtten eksploderte driten og jeg hadde ansiktet akkurat nært nok til at jeg måtte vaske det. ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆSJ!!!! æsj æsj æsj!!!! Jeg visste ikke at de gjorde det en gang jeg, men der ser du. Dette førte til at morgentur i skogen blir satt på vent til jeg har fått kloa i flåttmiddel, og blir erstattet med morgenloffing langs veien.

Dette er det delte meninger om. Gaia synes alt er digg og kan ikke komme seg fort nok fram. Hun virrer fram og til bake så langt fram hun kan komme som en liten, pelskledd gullsnopp. (Den i Harry Potter altså. Jeg setter fortsatt spørsmålstegn ved akkurat den oversettelsen.) Så kommer jeg traskende mens jeg lurer på om jeg er våken eller ikke. Baktroppen består av Unix, som er av den oppfatning av at enten går man morgentur i skogen, ellers så ligger man i sofan og sover. Så det er 37 kilo uvillig hund som går så langt bak som båndet rekker og innimellom stopper og ser misbilligende på meg.

Og i dag var det varmt i tillegg, jeg var sulten og trøtt fordi pollen tar fra meg nattesøvnen. Ikke fordi jeg er allergisk, men for at Skjeggen skal overleve den teite bjørka må vi ha vinduet lukket om natta – og det er den unnskyldning min hjerne trenger for å leve sitt eget liv.

Den ene hunden sprang framover, den andre trakk bakover, jeg lurte på om det var returrett på denne dagen og så kom det en katt. Og jeg ser halen til Gaia sprette opp i «nuh er jeg farlig»-posisjon mens hun knurret så hissig hun bare kunne. Hun hørtes litt ut som en bordstøvsuger, omtrent. Jeg var rett og slett ikke i humør til det levenet som pleier å følge etter dette, og sa vennlig til min lille hund: «Gaia ET DRIT!».

Og så oppdaget jeg den lille gutten som var på vei til barnehagen sammen med moren sin rett foran meg. Han så direkte sjokkert ut, og moren så ikke så veldig fornøyd ut egentlig. Lurer på hva som gikk av dem jeg…