Den første feriedagen. Riktignok har jeg hatt ferie siden tirsdag, men da våknet jeg klokken halv syv og klarte ikke sove mer – og var utslitt resten av dagen. I går overkompenserte jeg og våknet klokken elleve – og var utslitt resten av dagen. I dag våknet jeg klokken halv seks i frykt for å at klokken skulle være elleve igjen, men kubbet og våknet igjen tidsnok til å være ute av døren med bikkjene klokken åtte – akkurat passe til å ha sovet nok og samtidig få nok ut av dagen. Dagen ble deretter fylt av de små øyeblikkene jeg kommer til å huske år framover i tid. Solen skinte og det var dritvarmt, og Unixen viste meg hvordan bouvierer kan svømme på grunt vann.

Jeg vet ikke om lydfilen kom med, men det var tydelige grynt av lykke involvert. Og jeg vet at det er båndtvang, men dette er i min egen hage. Ish. Løstakken er min! Uansett, tre sekunder etter at den var oppe av vannet bedrev den sin yndlingsaktivitet nr to, rulle seg i lyng.

Jah. A face only an owner could love.. Og dette forklarer hvorfor det alltid er så mye drit på gulvene våre. Jeg skylder på bikkja, som med alt annet.

Noen timer senere satt jeg uslitt og søkkvåt i dojoen. Å trene på varme dager tar fullstendig piffen fra meg, jeg er sikker på at jeg mister sånn 90% av kroppsvæsken. Å ta av seg rashguarden etterpå er som å skrelle av seg et ekstra lag hud, jeg har blitt knyttet sammen i pissvinkler og most på nye og spennende måter, og dusjen som skulle vært herlig forfriskende blir noe spolert av den brennende smerten som kommer av vann som treffer alle stedene huden på føttene er blitt skrelt av i møtet med mattene – og likevel sitter jeg der og føler en inderlig glede. Jeg vet ikke om det er noe fundamentalt galt med bjj-utøvere eller om det er resten av verden som mangler noe, og jeg vet ikke hva det er med å bli jult opp som gjør at jeg blir så lykkelig – men det blir jeg altså. Jaja. Jeg blir også lykkelig over at det er såpass varmt at jeg kan gå i kjole nå om dagen. Skjeggen liker det ikke så godt, og hadde helst sett at jeg ikke eksponerte fullt så mye. Ikke fordi jeg har på meg for lite klær, men på grunn av oppmerksomheten han får når jeg viser beina mine.

Nei, man kan ikke ta bilde av noe hjemme hos oss uten at det er en hund inkludert i bildet et eller annet sted. Uansett, med blåmerker nedover begge beina og brannsår på føttene er jeg nok ikke den letteste personen for en skjeggete, tatovert fyr å gå ved siden av. Men det går fint det altså. Det er ingen som tør å spørre på ordentlig! Og det er noe fantastisk med å vandre byen i kjole uten jakke, helt uten å fryse. Kaffe på utekafè. Hjem igjen og spasere til posten med hundene fordi man har fått en pakke man ikke aner hva inneholder – for så å oppdage at det er Freia som er avsender.

Jeg må si, ikke verst betaling for en tekst jeg brukte sånn tre og et halvt minutt på å skrive! Jeg må vinne konkurranser oftere tror jeg. Nå kan jeg jo kalle meg  freelance forfatter og greier! Dette er altså sjokoladen jeg vant, minus tre stykker. To til naboene som var i nærheten og en til postmannen som ekspederte meg. Så kanskje de også får et par lykkelige øyeblikk å se tilbake på.

Det har vært en perfekt dag, helt fra frokostteen til en middag med spareribs og hvitløksdampede poteter (hipp hurra for alle som setter igjen halvtomme flasker etter fester!) – og den står i sterk kontast til synet av likposen som ble båret opp fra Lille Lungårdsvann i dag. Og som minner meg på at alle disse øyeblikkene er alt for skjøre og når som helst kan de vise seg å være over.

I think… I would rather recollect a life misspent on fragile things than spent avoiding moral debt.
-Neil Gaiman-