Jeg stod på trikken og passet mine egne saker i dag, og innså helt plutselig at jeg stod litt i veien. Jeg stod sånn midt i gangen og holdt meg fast i en av de «suger-for-deg-at-du-ikke-fikk-sete-men-her-har-du-en-stang-å-holde-deg-i-så-du-i-alle-fall-ikke-går-på-trynet-hver-gang-vi-stopper»-stengene. Lat som jeg er gadd jeg ikke å flytte meg bort til den, lange armer er til for å strekke seg – men dermed sperret jeg visst veien for de som skulle av. Det oppdaget jeg i det tre småtøtter skulle forbi, og den første valgte å ta veien under armen min. Der oppfattet hjernen min at jeg måtte flytte meg, og satte igang en plan for forflytning. Det er ikke alltid det den gjør best, og det første den bestemte seg for å gjøre var å slippe taket i nevnte stang og ta ned armen. Som resulterte i at jeg smalt albuen min i toppen av hodet på tøtte nummer to i det hun forsøkte å smette under. Ganske hardt også! Det er tre måter å takle en sånn situasjon på.

-Be pent om unnskyldning.

-Late som om du ikke merket noe.

-Fortelle henne at det er sånn det går når du prøver å snike!

Blue skies.

Nuvel. Tv’en har begynt å få sin egen kreativitet. Av og til velger den å vise et sett med helt andre farger enn det vi egentlig vil at den skal, og så må vi restarte den for å få tilbake det settet som ikke tror at hudfargen skal være grønn. I dag fant den også ut at den bare ville spille av lyden fra havet og ingenting annet – det meste er jo tekstet i dag, må vite! Det ble også ordnet med en restart, så alt vel så langt. Men jeg klarer ikke fri meg for tanken på at det ikke burde være nødvendig å restarte en tv fullt så ofte og at garantien er long gone. Den dør nok sikkert snart. Vi kan like gjerne kjøpe et hjemmekinoanlegg først som sist. Ja?

Åja. Rustflekker og service på bilen ja. Arg. Kjære tv, du har å holde deg i live en stund til!