Av og til lurer jeg littegrann på hva i alle dager det er vi har dratt inn i huset. Oftest når jeg vasker gulvet for andre dag på rad og finner at jeg kan sope sammen en middels sandstrand med tilhørende skog fra gulvet, men også når jeg ser bilder som dette.

What ARE this?

Da hun var valp lignet hun mest av alt på noe man finner i navelen sin etter en lang dag, nå ser hun ut som noe som har vokst ut av et tre eller noe. Mutert lyng. Eller en sau med litt urene aner. Hvem vet.

Dette fjeset står akkurat nå og stirrer på meg. Vi har vært ute på en totimers regnværstur, og tingen er våt og skitten. Og synes at den skal få tørke i sofaen. Det er visst bare rett og rimelig, helst halvveis oppå meg for å nyte litt ekstra kroppsvarme. Den har fått beskjed om at det er uaktuelt, og ved første øyekast så det ut som om den skulle gjøre som den andre sofa-addicten i huset, godta sin skjebne og legge seg på plassen sin. Gaia har nemlig gjort det, av alle ting – og hun pleier jo aldri å gi opp håpet om en plass i sofaen. I alle fall, det så ut som skaubjønnen skulle gjøre det samme, men etter et halvt minutt fant hun ut at det ikke var holdbart for en hund av hennes kaliber, og så kom hun tilbake. Og nå stirrer hun på meg. Og hver gang jeg kikker opp begynner halen og gå, ørene rettes opp og hodet legges på skakke. We shall overcome!

Hun la seg ned på gulvet i sted. Jeg syntes det var befriende, helt til jeg oppdaget at hun brukte mine nye, rene, fluffy tøfler som hodepute for det våte, skjeggete hodet sitt. Og her sitter jeg da, og synes den er så søøøøøøøøøøøt! Hva er galt med meg egentlig? Ikke vet jeg. Men jeg trøster meg med at jeg har viljestyrke nok til at begge hårdottene fortsatt er på gulvet og ikke gnukker av seg sand og skit i sofaen.

Ferie folkens. Du vet det er ferie når dette er det du bruker dagen på. Ut av turbuksen, inn i pysjbuksen, te og strikketøy. And not a single fuck was given that day.