Jeg er som oftest en fryktelig posimistisk (positiv OG optimisisk, slå den a) person, men noen ting bare kryper under huden på meg og gir meg en underlig lyst til å rive meg i håret. Gjerne mens jeg brøler.

-Hashtags. HELT seriøst. Jeg kan ikke forstå nødvendigheten av 25 hashtags under et bilde. #jente #girl #instame #instamat #instafood #instapoop #drit #møkk #jegblirGAL liksom. Og det verste med det hele er at jeg har utviklet en underlig tvangstanke om å lese alle som en, bare sånn i tilfelle det er noe på bildet jeg ikke har fått med meg. Får man flere klikk på bildene sine av sånt? Og vil man hore seg ut noe så hinsides for å få klikk? Hvem tar man bilder for egentlig? Eller er det rett og slett hashtag-addiction? Hashtags gir enda mindre mening enn Twitter.

-Folk som stikker de lange nesene sine opp der de ikke hører hjemme. NEI jeg takket ikke nei til et glass vin fordi «det er noe på gang», nei jeg strikker ikke fordi «det er noe på gang» og NEI NEI OG DOBBELTNISSENEI det er ikke noe du har noe med. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg må si det jeg, eller om det er noen vits i å bruke kalorier på det i det hele tatt. Den eneste effekten jeg har fått av det er at man starter spørsmålene med «Jeg vet du ikke liker at vi spør, men..». Yeah. Spol den setningen tilbake og finn feilen. Eller ta en lang tur på en kort brygge. Heretter kommer jeg bare til å ignorere alle som spør.

-Folk som på død og liv skal tvinge seg forbi når man går på et fortau, for så å gå skikkelig sakte rett foran meg. Hva er greia? Du hadde det lokalt travelt akkurat på den asfaltflekken, og så bare ga du livet opp og bestemte deg for at ingenting betyr noe likevel? Eller er det et komplott, en hemmelig sekt for personer som har som misjon å være mildt irriterende hele tiden? Ut av veien folkens, posten skal fram! Ein Havku kan’kje venta evig veitu – kan aldri venta evig.

-Bilister som ikke blinker seg ut av rundkjøringer. Hvor mange luker skal man egentlig miste i rushen fordi det ser ut som om bilen skal rett fram og ikke til høyre? Det er så meningsløst! Blinklysene er ikke til pynt altså, det er helt greit å bruke dem. Med mindre du er han jeg traff i en rundkjøring i dag forresten, som blinket til høyre og kjørte rett fram. Du får aldri lov til å ta ansvar for blinklysene igjen og kan bare gå hjem og skamme deg. Heldigvis for bilene våre er jeg alt for paranoid til å stole på at folk som blinker har tenkt å kjøre dit de blinker. Og det gjøre ikke dette til et moot point; om alle bare hadde fulgt alle reglene hele tiden hadde jeg aldri blitt sånn! Min paranoia er bygget på erfaringer som tilsier at halvparten av tiden er det svært få som vet hva de gjør i trafikken.

Når disse frustrasjonene griper tak i meg og vrenger min innvendige prinsesse til noe stygt og ekkelt som bare har lyst å være KJIP finnes det bare et botemiddel.

Puppytime!