Jeg tror det er på tide å innse at jeg er forkjølet. Jeg høres ut som om jeg er i stemmeskiftet, og jeg har forkjølelseshjerne. Du vet, den typen som kortslutter på alle de riktige tidspunktene og tar avgjørelser som bare ikke ender riktig. Som da jeg var på vei inn i baksetet på en tredørsbil og fikk et lattermildt spørsmål om hva jeg drev med. Og jeg innså at jeg bare ikke hadde sett dørene til baksetet og forstod hvorfor det var så himla trangt å komme seg forbi forsetet.

Nå gjør jeg en del geniale ting til vanlig også, det er jo sant. Derav uttrykket «dagens Hilde», som øyeblikkelig ble gjeninnført da jeg var på hyttetur forrige helg. Jeg jobbet med disse menneskene for ti år siden, og det tok dem bare tre sekunder å hente det inn igjen. Og så lo de høyt hver gang jeg snakket fordi jeg snakker rart etter ti år i Bergen. GREIT søster, jeg gir meg, jeg snakker tydeligvis rart! Jeg vet at jeg sa at det ikke stemte da du påpekte det sist, men nå blir du bækket av tre stykker som er usedvanlig lette å underholde. Jeg håper forresten at det ikke blir for lenge til neste gang, man trenger noen som ler av en innimellom.

Nuvel. Jeg er altså forkjølet og skulle skjære løk. Og det er smertefullt til vanlig liksom, om man ikke skal pine forkjølelsessåre øyne med det. Men det er ingen fare lenger, for jeg har lært en vindundermetode som gjør at øynene ikke blir plaget i det hele tatt! Du åpner munnen og stikker tunga ut mens du skjærer, og så merker ikke øynene noe til løkkuttingen. Det kjennes litt ut som om lukta fester seg på tungen i stedet. Det ser gjerne ikke så smart ut, men det er en pris jeg er villig til å betale altså! Jeg ser teit ut så ofte uansett jeg.

Men jeg håper at stemmen bare gidder å dukke opp igjen snart, jeg holder på å bli gal i hodet av å ikke kunne snakket. De andre synes kanskje det har vært godt med en pause, men nå holder det!