Jeg satt i en bil og hørte på en lykkelig p3-mann tjatre i vei om at det er sommer og at han ville spille min sommermusikk. Ute var det kald vind og plaskregn. Sommermusikk meg midt i rompa. Det blir ikke bedre vær av at mannen på p3 er overentusiastisk, det er juli og jeg går i langbukser. Og på tross av det han sier er det virkelig ikke min sommermusikk som spilles, det er heller musikken som spilles i mine skjærsglør – det helvetet som ikke er grusomt, bare veldig irriterende.

Likevel finnes det noen tegn på at det fortsatt er håp i verden.

Utetørk av dyne? I strømledningen? Optimismen lenge leve!