Jeg skal ikke påstå at jeg føler ekte kjærlighet for nesesprayen min, for det er jo ikke akkurat et godt tegn å ha sterke følelser for et objekt. I alle fall når det er et medisinsk preparat liksom. Men i dag tidlig våknet jeg og oppdaget at jeg knuget Otrivin-flasken i den ene hånden i søvne.. Akkurat som en sutteklut. Som om bare det å holde fast i den ville sørge for at nesen forholdt seg pustedyktig og besørget en god natts søvn for en stakkar. Og for alt jeg vet funket det. Jeg sov i alle fall! Placebo eller forkjølelsens naturlige gang? Kanskje løsningen på all insomnia er å holde fast i Otrivinen? Tjah.

Vi har forresten fått et nytt tilskudd til familien. NY SOFA! Som man faktisk kan kubbe i uten at man våkner med kink i nakke og rygg og fire ribbein ute av ledd. Utfordringen med dette er at den gamle sofaen var så sleten og stygg at vi ikke gjorde noe av at det bodde hunder i den. Denne sofaen er kjøpt brukt, men den ser ny ut… Og plutselig er det ikke så kjekt med hund i sofaen lenger. Sjokkerende nok virker det som om det funker med ny sofa, nye regler – noe jeg ikke egentlig hadde trodd siden den ene voffen nærmer seg ni år og den andre akkurat har passert seks, og de har vokst opp i sofaen.. Men ingen av dem har fått være i den nye sofaen, og ingen av dem maser om å få komme opp.

Når jeg er tilstede altså. Jeg forlot stuen til fordel for doen i noen minutter, og da jeg kom tilbake vaglet det en meget fornøyd sheltie på den hvite puten. What? The dog wants what the dog wants!

Hot damn. Det kommer til å bli en lang og kald vinter. Kanskje jeg må ha en egen sofa-Otrivin til ettermiddagsluren siden jeg er frarøvet hundeselskapet?