Jeg tok opp igjen bekjentskapet med noen gamle venner i helgen.

Nei, jeg tuller ikke. Dette er svømmeføttene mine, trofaste følgesvenner igjennom en drøss med dykk. Funker som ei kule gjør de også. Men nå har jeg ikke vært i vannet på leheheeenge, og for å teste støvete utstyr og rustne kunnskaper hoppet vi uti et ferskvann. Og for å plukke opp et par agilityhindre på rømmen i samme slengen. Vi tok ikke med oss lykter, fordi at det var midt på dagen og da trenger man jo ikke lykter! Trodde vi. Det viste seg å være smertelig feil, da vi på fem meters dyp ikke kunne se noe som helst i det hele tatt, inkludert hverandre. Det var som om vi hadde blitt slukt av et stort, mørkt ingenting. Det var ingen av oss som var nervøse av den grunn, og det at vi plutselig holdt hender der nede var mer av praktiske årsaker enn noe som helst annet, i alle fall ikke fordi verden plutselig virket kald og ensom og skummel. Til alt hell landet vi midt oppå et av hindrene vi skulle plukke med oss og godt var det, for det hadde vært helt umulig å finne det ellers. Hinder nummer to får bare ligge der og kose seg til vi har fått ladet opp lyktene våre igjen..

Men lukten av neopren var velkommen tilbake i nesen altså, og følelsen av å være tilnærmet vektløs under vann er ubeskrivelig. Jeg skriver tilnærmet vektløs, for man kan jo nesten ikke kalle seg vektløs med tolv kilo bly rundt livet og en femtenliters lufttank på ryggen.

Etter å ha vasket bunngjørmen ut av hår og øyne var det duket for vinsmaking.

Hva sier du? Ingen marsvin må vinsmakingene du går på? Then you’re doing it wrong!