Du vet ikke hva du har før du har mistet det. Jeg visste ikke hvor sykt lite man ser ut av en frontrute i pøsregn uten vindusviskere, før i dag tidlig. Midt i morgenrushet, og midt i Høstingen i Hunger Games som jeg hadde på ørene, takket nemlig min pent for seg. Jeg har en sånn svær en, som tar hele ruta, og plutselig stod den stokk stille midt på og nektet å gjøre mer. Skal det være en liten, teknisk feil sånn på morrakvisten? Jo takk.

Jeg trillet ut på vegens skulder og prøvde universalløsningen jeg alltid prøver uansett hva jeg har å gjøre med; Have you tried turning it off and on again? Til ingen nytte. Ikke nyttet det å dytte i den heller, og der stoppet mine alternativ. Jeg vurderte et øyeblikk å hente ut er garnnøste fra vesken og feste det i viskeren med endene inn vinduene på hver sin side til å dra i, men så kom jeg på at jeg trenger hender å styre med også. Jeg valgte å kjøre videre, siden det ikke regnet så mye og jeg var halvveis til jobb.

Og så kom pøsregnet, akkurat på strekningen det er minst steder å stoppe. Og jeg oppdaget til min store skrekk at jeg ikke så en dritt. Hei, alle sammen, det var meg som kjørte i førti med varselblinken på og hjertet i halsen!

Jeg ramlet inn i siden ved første mulighet og tok to telefoner, en for å si til jobben at jeg var forsinket og en til Skjeggen for å hyle ut min frustrasjon, med et vilt håp om at han magisk kunne fikse det på avstand. Han kunne ikke det. Men han kunne ringe pappaen sin, og det hjalp. Ikke at han kunne gjøre noe heller, men jeg følte meg hørt, ivaretatt og litt mindre hysterisk- og det holder. I tillegg hadde regnet gitt seg ganske mye da jeg var ferdig, nok til at jeg kunne kjøre de siste ti minuttene uten fare for å kverke noen på veien.

Nuvel. Hvem vil kjøre meg hjem i dag?? Køen for de som har lyst starter på parkeringsplassen. Krav for opptak er grunnleggende kjøreferdigheter, fungerende bil og underholdende samtaler.