My pretty little Snowface..

Av og til skulle jeg ønske at jeg også var hund og kunne gå igjennom skogen på ryggen med fjeset først. Jeg kunne jo selfølgelig gitt det et forsøk, men jeg har en følelse av at det er mye kjekkere når man er hund. Det høres sånn ut på gryntene i alle fall.

Etter ekstrem-Hilde som herjet landet var det godt med noen dager i vinterland.

Når snøen akkurat har falt ser skogen så vakker ut, og man har ikke helt rukket å huske på hvor innmari irriterende snøen egentlig er når den er andre steder enn i skiløypen. Spesielt i Bergen, hvor enhver løsning på minusgrader går i retning av å speke alt av fortau, veier, fotgjengere og gjerne kongen om han skulle være så dum og sykle forbi. Det glemmer man ved første skogsturen når snøen ligger der og glitrer så fint, fuglene synger og skogsarbeiderene lar lekene sine ligge fritt til resten av oss..

My preciousssss! Her kommer tresekundersregelen inn, jeg holdt den i mer enn tre sekunder så nå er den min! Dessverre hadde de ikke glemt igjen nøkkelen i tenningen, så det ble litt begrenset moro. Dessuten kom de plutselig tilbake igjen når det sluttet å være søndag, mandagen kom sparkende og regnværet satte inn igjen. Og da satt de her igjen da, og gravde vei. I mitt fjell. Jeg synes egentlig at de som liker å gå i kø kan holde seg til Fløyen jeg, så jeg kan få beholde fjellet mitt for meg selv. Men nå er det nå engang sånn at jeg ikke har tenkt å bo her for evig (i alle fall ikke to etasjer under en meget geskjeftig styreleder ), så det er vel ikke rettferdig å nekte andre adgang. Dessuten var det ingen som spurte meg. Selv om de burde.

Det må forresten være greit å ha skogen som arbeidsplass. Sånn bortsett fra mangelen på do. Hva gjør de egentlig når de må på do? Jeg håper ikke de går i skogen altså, for jeg har en hund som eter drit og en hund som ruller seg i det, begge med nok pels til at det blir en lite attraktiv affære å rydde opp i. Og akkurat nå kjenner jeg et intenst behov for å hoppe i skoene, springe opp i skævven og grabbe tak i nærmeste arbeidskar for å spørre. «Unnskyld?!? Du bajser vel ikke i skogen min, gjør du vel?» Njaaaa… det er vel ikke sosialt akseptabelt. Og jeg måtte tatt på meg bukse først. Neeeeeeeeeeei.. Jeg GIDDER ikke!

Nå har i alle fall snøen regnet vekk igjen, og med den alt saltet vi investerte i å ha tømt utover alt. Det ligger sikkert i en eller annen grop og gjør interessante ting med klimaet og sånn. Kanskje det er den egentlige årsaken til giftlokket? Ja, dere kan le alt dere vil, men jeg synes nå engang at salt utelukkende hører hjemme på maten jeg dag, og at snøen er penest når den er på toppen av et fjell.

Men for et par dager var det ålreit.