Så sitter jeg her på mandagsmorra/formiddag/snart ettermidag/whatever og sender ut mail i hytt og putevar. Litt til en meget snill venninne som har tilbudt seg å hjelpe meg med å male gangen, litt til megler som skal komme og kikke på leiligheten vår og se om han tror den går an å selges. Noe vi håper at den gjør, siden vi på en måte allerede har kjøpt oss hus. Liksom.

I denne prosessen innser jeg at det er superlenge siden jeg har sett nevnte venninne, og at jeg i grunnen gleder meg ganske mye til akkurat det. Så jeg bestemte meg for å hoppe inn på «sendt mail» og bare føye til en «jeg gleder meg skikkelig til å se deg!» under siste mail. Kort prosess, det var jo henne jeg sendte mail til sist.

Eller var det nå egentlig det?

Neidetvardetikke. Akkurat i det jeg skulle til å trykke «send» oppfatter hjernen min at det er noe galt. Takk, snille hjerne som oppfattet det FØR jeg skulle trykke på send! For den mailen hold jaggu på å forsvinne rett til megler. Og DET ville vært for flaut til at jeg hadde overlevd tror jeg.

He.He.He. «Neida, vi prøver ikke å få rabatter altså, jeg bare skulle sende til ei venninne som lå rett i nærheten av deg i kontaktlisten som heter Ingvild og du heter Svein og s og i er ikke i nærheten av hverandre i det hele tatt jeg innser det men de var altså det da!»

Tales of this would be told and retold for ages to come.