comment 0

Du hellige oppholdsvær.


Kjære, søte, snille, vakre Bergen. Oppholdsvær – var det så vanskelig å få til da? Det føles som om jeg har gått tur i regnvær konstant siden november en gang, og for noen dager siden oppdaget jeg at huden min hadde begynt å utvikle et grønnskjær. Man trenger ikke være partikkelfysiker for å forstå hva som holder på å skje – jeg holder rett og slett på å mugne vekk av regn, søle, trist vær og manglende evne til å takle det på en konstruktiv måte.

Det einaste hu ønska seg det
va ein solskinnsdag – skyfri himmel

Jeg er ikke så vanskelig å tilfredsstille, jeg trenger faktisk ikke sol eller skyfri himmel, ei heller syden-temperatur – jeg trenger bare at det ikke regner!  Og så kommer altså denne tirsdagen, hvor jeg kan reke rundt i fjellet mitt i to timer uten å bli våt i håret. Jeg prøver å finne ord som beskriver hva det gjorde for sjelen min, men jeg tror ikke de finnes.

01Grålysning over byen fra toppen av fjellet. Ikke den øverste toppen altså, bare den toppen jeg gadd å klatre meg opp til i dag. Det var ikke alltid like lett, for jeg liker ikke allfarvei – og noen har lagt snø og is på de stedene jeg pleier å ake meg rundt på. Jeg vil helst ikke dette ned fra Løvstakken igjen, så da bruker jeg heller litt tid på å komme meg rundt. Nå må jeg legge til mine værkriterier at jeg er under gjennomsnittet glad i snø som ikke ligger i skiløypene, men så lenge den ligger stille og ikke rekker lenger enn til skosålen går det greit. Da slipper jeg å måtte avbryte turen fordi hundene jeg tok med meg hjemmefra plutselig ikke er hunder lenger men to snøballer som ikke klarer å bevege seg – noe som lett kan skje i dyp snø. Pluss at jeg må ha med en sekk jeg kan putte minsten i om det blir for dypt, og da blir hun så innmari sur! Det er ingen verdig måte å reise på for en hund, må vite.

Det var fint på søndag også, da var det faktisk sol. Men jeg fikk aldri sjansen til å nyte det, fordi søndagen var dedikert til maling av soverom. Vi kaller det maling, men først må man rydde vekk alt som står i veien, noe som tar en halv evighet. Og så må man løpe rundt med maskeringsteip og dekke til alt som ikke skal males, noe som betyr hele gulvet når man må male taket også, og det tar en halv evighet til. (Jeg føler at jeg må legge til at gulvet ble dekket med plast altså, ikke teip.) Man må altså bruke en evighet på sånt før man kan begynne å male, og da føles det litt ironisk at selve malingen tar ti minutter eller noe sånt. Uansett så trumfer oppholdsvær på en tirsdag sol på en søndag – fordi at på søndagen må jeg dele dagen med alt for mange andre. Ikke at jeg ikke liker andre mennesker altså – jeg bare vil ikke måtte forholde meg til dem. Eller dele dagen min og fjellet mitt med dem.

ein problemfri time i
gode venners lag – nykter, men svimmel

03

svimmel av glede – så glad for litt fred
det e’kje for møkje å ønska seg det.

Greit. Da jeg rustet til å møte nok en dag med flytteplanlegging. Noe som i praksis betyr å stirre apatisk på alle tingene jeg bør har gjort før megleren kommer i morgen og så gjemme meg under bordet og håpe at de fikser seg selv. Som vitapro damen sier, det virrkårr for meh!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s