comment 0

Gi meg sinnsro..


Tur med hund skal liksom være medisin for sjelen. Og det er det, om man finner en ensom skog å løpe i. Det er også ganske rolig for sjelen om man kan loffe langs en vei med lydbok på ørene, for all del – men her finnes det plutslelig en hel del momenter som kan virke forstyrrende. Og med momenter så mener jeg små barn. Og gamle damer. Og hunder. Og alle andre, egentlig.

Vår tur i dag startet med at vi snublet over en ungeflokk. Og det gjør jo forsåvidt ingenting, men disse hadde fått i seg både sukker og koffein så det ut som, de raste omkring som ekorn på speed og syntes det var hysterisk gøy å sparke ball på hundene. For da begynte Gaia å bjeffe, og det var gøy. For da kunne de bjeffe tilbake. Og da holder jo selvfølgelig Gaia aldri munn, hun elsker lyden av sin egen stemme. Men det går greit det også altså, det er bare å ta hundene og spasere videre og la barn være barn.

Og jeg forsøkte å gjøre akkurat dette da den gamle (og av og til noe forvirrede) damen i naboblokken kom joggende ut av porten. Sist jeg så henne stod hun i strømpebukse og bluse i trappegangen og lurte på hvor festen var. Nå kom hun altså løpende bak meg og ropte noe sånn som «Der e de! Hundane! Få klappe hundane!».  Og Gaia bjeffet og Unix ville leke med ballen og jeg hadde fått nok av hele greien. Jeg smilte så pent jeg kunne og sa «ikke akkurat nå, det passer litt dårlig nå ser du».

Men DET ville ikke damen høre noe av. «Skal ikkje eg få klappe hundane? Skal ikkje eg få klappe hundane???» hørte jeg bak meg, men jeg valgte å strene bestemt videre – akkompagnert av «FÅ KLAPPE HUNDANE!!». Sorry, damen, men du har fått klappe dem hver gang du har sett dem. Karma får heller tygge meg i stumpen denne gangen.

Kaoset roet seg, vi gikk videre  og alt var vel helt til vi fikk følge på vår vei. Jeg hadde glemt headset, så jeg kunne ikke lukke verden ute – og rett bak meg gikk det altså en fyr og snakket i telefonen. Høylydt. Og lo, den teiteste latteren jeg har hørt på lenge. Og det irriterte meg. Her hadde jeg faktisk selvinnsikt nok til å innse at fortauet er fritt for alle (selv om de snakker høyt i telefonen rett bak meg), og at det akkurat nå var meg som var et lite konstruktivt medlem av samfunnet. Fyren bak meg var ikke mer irriterende enn gjennomsnittet, det var meg som var sur, bitter og sannsynligvis med lavt blodsukker.

Men så reagerte bikkja også. Unix begynte plutselig å vrenge hodet bakover for å stirre på denne fyren. Akkurat som om det var en katt som gikk bak oss. Og så intens ble hun på akkurat det at hun til slutt gikk baklengs, mens jeg måtte dra henne med meg. Det skortet på tålmodighet her altså, det skal jeg gjerne innrømme. Hvorfor jeg ikke bare gikk til siden og lot ham gå forbi, spør du? Fordi jeg ikke gjorde det. Fordi jeg hater teite, opplagte, konstruktive løsninger på problemene mine. Har vi flere spørsmål?

Mens jeg gikk der og dro på 27 kilo motvillig hund hadde jeg plutselig fem kilo hypervillig hund som nøkket meg i andre retningen. For der kom det nemlig en slektning av Gaia – og jeg kaller den slektning fordi den er liten, hårete og enda mer gneldrete enn det hun er. Bare at den er hvit, en slags liten polarrev. Jada jada, arfarfarf fra den og arfarfarf fra Gaia, jeg kan den rundddansen. Hunden passerte – og her kom overraskelsen: Da voffen kom på høyde med telefonisten bak meg satte den i et øredøvende levene ti ganger høyere enn da den bjeffet på Gaia. Unix hang fortsatt bakerst i båndet for å glo på ham, og der og da følte jeg meg betrygget i min irritasjon; denne fyren var irriterende, mest sannsynlig var han ikke en fyr i det hele tatt; han var en katt. Han bare visste det ikke selv. Da er det jo ikke rart at han var irriterende å høre på når han snakket i telefonen, katter er ikke spesielt gode til å snakke i telefon.

Det var ikke helt feil å komme seg i hus igjen. Og turen i morgen går definitivt i skævven, det er roligere der – selv om jeg må springe sikksakk mellom gravemaskiner og slagbor. De vil i alle fall ikke klappe hundene, sparke ball på hundene eller være katter. Det er jammen slitsomt å være verdensborger av og til!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s