Midt i min ferd ned en humpete skrent full av røtter i tussmørket slo hjernen min seg på.

«Jeg lurer på om hunder egentlig kan se noe særlig når det er så mørkt?»

Etter FEM høster og vinter med morgenturer i en blanding av bekmørkt eller tussmørkt uten lykt skal den liksom begynne å tenke nå? Jeg har forresten med lykt, jeg bare har den ikke på. Det føles ut som om jeg forstyrrer morgenfreden til absolutt alt rundt meg med den – ikke bare kommer jeg trampende som en elefant i en porselensbutikk, jeg skal i tillegg slå på lyset? Men jeg har den i alle fall, sånn i tilfelle troll. Uansett, hjernen min hadde akkurat tenkt ferdig denne tanken da Unix kom styrtende utfor samme skrent i en serie av byks med et høyt og rungende «YAHOOOOOOOOOO!». Hva da, hunder kan ikke rope? Visst kan de det, de bruker bare ikke stemmen til å gjøre det. Hele kroppen til den hunden utstrålte YAHOOOOO! så høylydt at det nesten var umulig å ikke høre det også. Uansett, i elegant firsprang forsvant hun nedover uten å treffe et eneste tre. Hjernen min hadde anstendighet nok til straks å avslutte den tankerekken.

«Ja, glem det forresten. Hva er det til middag?»

Takk, hjernen. Det er ikke akkurat som om du ikke har jobbet nok i natt, hva er det med at du får meg til å drømme at Gaia er et garnnøste egentlig? Ta deg en ferie du, så fikser jeg resten selv.