Jeg pleier å låse døren til leiligheten når jeg er alene hjemme og om natten. Det er ikke fordi jeg er redd, heller ikke fordi det «er observert tiggere med østeuropeisk utseende i blokken», som styrelederen så himla politisk korrekt skrev på lappen i gangen. Jeg har observert lisenskontrollen i blokken, og det er for meg en mye større grunn til å låse døren altså. Uansett, det vi våknet til i dag tidlig er hovedårsaken til at jeg låser døren; de som bor her i blokken er ikke alltid like flinke til å orientere seg. Vi våknet nemlig av at noen forsøkte å løpe ned døren vår! Det var den lyden som kommer når noen er på full fart inn en plass og plutselig og overraskende oppdager at døren er låst.  Det neste vi hører er ringeklokken som blir hamret inn, hissig og lenge. Den måten man ville ringt på en plass om man har litt dårlig tid og er forbannet over at noen har vært så frekk å låse døren.

Og vi vet hva som har skjedd her. Noen har mikset opp hvor langt de er kommet i blokken – igjen– og vil inn i feil leilighet. Det er ganske imponerende egentlig, jeg skjønner at man går surr i hvor mange trapper man har gått av og til – men vi bor i første etasje. Jeg skulle tro at det gikk an å huske hvorvidt man har gått trapper i det hele tatt? En gang var det en som kom brasende inn i gangen vår fordi han trodde det var utgangen. Jeg stod rett innenfor døren på vei ut med hundene, og han fikk seg en liten støkk da han så oss istedenfor ut. Og ikke for å så tvil om intellektet hans, men alle leilighetsdørene i blokken er i tre. Alle gangdørene i blokken er i glass. Og når det er to sånne dører ved siden av hverandre så velger du tredøren? Dumbass.

Hunder er greit å ha i sånne tilfeller. Ikke fordi de er skumle, nei langt ifra. Men de sparer en for stresset det ville vært med å komme seg ut av sengen og grave fram nok klær til å kunne åpne døren og forklare vedkommende at han/hun dessverre har gått feil. For det første som skjer når ringeklokken går av er at Nixen boffer. Ikke sinte boff, mer den type boff som sier «unnskyld meg, ærede eiere, men jeg vet ikke om dere fikk med dere at ringeklokken gikk av? Og det betyr at det høyst sannsynlig står noen rett utenfor den døren igjen. Og det er kanskje et usannsynlig håp å bære på, men det kunne jo hende at vedkommende har noe godt i lommene sine? Eller at det er pizzamannen? Hva sier dere, skal vi sjekke?». En hund får sagt ganske mye på tre boff.

Det neste vi da hører er den typen løpende fottrinn som pleier å etterfølge oppdagelsen av at det er en hund der det ingen hund bør være, noe som igjen gjør det veldig tydelig at man selv er der man ikke bør være – og jogger bort så fort som mulig før man blir oppdaget. Like greit egentlig, hadde jeg måttet åpne døren for en sånn person klokken ti over seks en lørdags morgen så er det meget sannsynlig at det var hulk-versjonen av Havku som åpnet døren og ikke den snille, milde Havkuen man ellers ser.

Nok en gang, jeg gleder meg til å flytte. Det er mindre sannsynlig at noen går inn i feil rekkehus liksom, spesielt når vi bor i den rekken det bare er to hus i. Og jeg gleder meg også til å ikke bo under en viss styreleder av vest-europeisk, snobbete utseende – og jeg er sikker på at han kommer til å savne meg akkurat like mye.

Om noen sitter med en intens lyst til å kjøpe innflyttingspresang i magen, så fant jeg ett hett tips i kjøkkenskapet til ei venninne:

Jeg prøvde å stjele hennes, men det var visst ikke lov. Makan!